Kristoffers tips til bøker som skaper leseglede

Leseglede er noe av det aller beste som finnes. Det kan handle om å ikke kunne legge fra seg en bok, glede seg til å åpne den igjen, eller om å kjenne sorg (og glede) over å ha lest den ferdig. Leseglede kommer i mange former, og det er ikke alltid så lett å si hva som trigger den. Det er jo da også det store spørsmålet: hvordan skaper man leseglede?

Dette er et enkelt spørsmål, men likevel vanskelig å svare på. For å forsøke å svare på spørsmålet, skal jeg se innover, til bøkene som har vært spesielt viktig for meg som leser. 

Noen bøker gir ikke bare leseglede i seg selv, men skaper leseglede. Dette er historier som inspirerer til lese videre, til å utvide den litterære horisonten.

Slike bøker er sjeldne, men de dukker opp med jevne mellomrom, som drivstoff til et lesende liv. Jeg har tenkt tilbake og prøvd å peke ut disse helt spesielle bøkene som har har blitt stående igjen som viktige vendepunkt. Til sammen danner disse bøkene en reise som jeg nå skal ta dere med på.

Den første kjærligheten 

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Jeg likte å lese, men jeg elsket det ikke – ikke før jeg oppdaget Brødrene Løvehjerte. 

I likhet med mange andre leseglade mennesker, startet lesegleden i barndommen. I løpet av barneskolen lese jeg flere leseløver av ulik kvalitet, men det var da Lindgrens klassiker lyste opp i skolebiblioteket, at alt snudde. 

Til tross for at bokas størrelse skremte meg, valgte jeg å plukke den ned. Den tragiske, vakre og ytterst spennende historien om de to guttene som begge forlater det jordslige livet, for å så komme til det magiske landet Nangijala, var for meg kjærlighet med første setning. 

Da jeg var ferdig med historien hadde jeg ikke noe annet valg, jeg måtte bla tilbake å lese den på nytt. Slik fortsatte jeg til jeg hadde lest boken seks ganger på rad. Dette var for meg starten. Boken tok meg som barn alvorlig. Det var ikke bare blomster og glede, men ekte sorg, ekte håp og ekte skjebner. Lesegleden var tent. 

Fikk meg til å ville skrive selv

Beatles av Lars Saabye Christensen

På ungdomsskolen fikk vi utdelt bøker i norsktimene og engelsktimene som vi fikk i oppgave å lese. Jeg hatet det – verken Om mus og menn eller En glad gut ga meg noe som helst. Om det var tvangen eller innholdet som var problemet vet jeg ikke, men lesegleden avtok uansett betraktelig. 

Halvveis ut i skolegangen fikk jeg likevel en anbefaling av norsklæreren min. Han hadde fått med seg at jeg samlet på plater, og brydde meg mye om eldre rockemusikk. Han forslo at jeg kunne prøve meg på Beatles av Lars Saabye Christensen. Jeg sa ja takk – mest for å være høflig – og begynte å lese. 

Nok en gang fant jeg den følelsen jeg bare hadde hatt en gang tidligere i livet – den drivende lesegleden. 

Boken om de fire guttene som er lidenskapelig opptatt av The Beatles, og som lever sine liv i Oslo på 70-tallet var ikke bare relaterbar, den satte i gang følelser. 

Ikke bare ville jeg lese mer, jeg ville høre på musikk, jeg ville skrive selv. 

Kort tid etter leste jeg også de to oppfølgerne Bly og Bisettelsen, og selv om jeg kanskje i dag vil si at det er Bly som er favoritten, var det likevel Beatles som ga meg drivstoffet til å fortsette å lese. Jeg var fremdeles en hormonell, teit ungdom – men jeg leste. 

Kunderas romankunst

Romankunst av Milan Kundera

Etter dette var jeg egentlig solgt. Gjennom videregående leste jeg en rekke fantastiske bøker, og gikk inn for å lese de store klassikerne. Jeg fosset gjennom Kafka, Dostojevski, Hemingway, Hamsun og mange, mange flere store forfattere.

På et tidspunkt ble likevel lysten til å lese de store, større enn gleden ved å lese dem – jeg trengte en ny bok som ga boost til lesegleden. Da oppdaget jeg Milan Kundera. 

Kundera er fra Tsjekkia, men det meste av hans forfatterskap er på fransk. Han er aller mest kjent for boken Tilværelsens uutholdelige letthet, en bok som på alle måter kan kalles fantastisk, men det var likevel en annen bok av han som fanget min interesse først. 

Romankunsten er ikke en roman, men en sakprosabok, der forfatteren synser over, og konkretiserer hva det vil si å skrive. Boken er full av referanser (noen hadde jeg, og andre ble jeg beriket med), og denne boken endret hvordan jeg så på selve litteraturen. Med denne boken var ikke bare ønske om å lese og skrive forsterket, men også ønske om å forstå bøkene jeg leste – på ordentlig. 

En ny besettelse 

I går av Agota Kristof

Til slutt i denne listen skal jeg fortelle om en helt ny forelskelse, eller kanskje heller en besettelse. I flere år har jeg hørt om den ungarske forfatteren Agota Kristof (som jeg i starten trodde var en rar versjon av Agatha Christie), men jeg hadde likevel aldri lest noe av henne; før nå.

I fjor ble hennes roman I går lansert i ny norsk utgave, og ganske tilfeldig plukket jeg den med meg. Samme kveld var jeg ferdig med den, og kunne ikke vente med å kjøpe noe mer av henne.

Boken er absurd, lett og vond, men mest av alt vakker. En av de flotteste kjærlighetshistoriene jeg har lest. 

Etter at jeg hadde lest denne juvelen av en roman, begynte jeg på hennes aller mest kjente verk, triologien om tvillingene Lucas og Klaus, som består av romanene Tvillingens dagbok, Beviset og Den tredje løgnen.

Disse tre bøkene er muligens den sterkeste leseopplevelsen jeg noensinne har hatt, og jeg anbefaler alle som elsker litteratur (eller som ønsker å gjøre det) å lese alt sammen så fort som bare mulig. Jeg velger likevel å fremheve I går på denne listen fordi den er mindre kjent, og fordi det var den som starten denne nye besettelsen – og det er jeg evig takknemlig for. Denne følelsen er nemlig ikke hverdagskost, men når den kommer gir den inspirasjon og ekte lykke.  

Forhåpentligvis vil jeg mange ganger i løpet av livet ha behov for å oppdatere denne listen. Jeg kunne også inkludert en del bøker til allerede nå, men disse er noen av de viktigste. Jeg håper dere som leser dette får lyst til å finne deres nye åpenbaring i bokhyllene, og håper dette hjelper å skape litt mer leseglede.