– Tilknytningen mor og datter er for meg en personlig floke jeg selv ikke har greid å løsne. Jeg tror at det er derfor jeg skriver, forteller Donatella Di Pietrantonio, forfatteren bak den prisbelønte romanen Arminuta. Boka har fått mange til å sammenligne henne med Elena Ferrante.
– Behovet mitt for å skrive er nok en trang etter å fortelle om min mor som alltid var der, men allikevel føltes så lang borte.
Opplever stor suksess
Vi treffer Di Pietrantonio i Roma. Hun kommer direkte fra et annet intervju og har like etter vårt intervju to andre bokpresentasjoner samme kveld. Forfatterens liv de siste årene vært preget av bokpresentasjoner og intervjuer i Italia, og ellers rundt i Europa. Arminuta er Donatella Di Pietrantonios tredje roman og til nå oversatt til hele 23 språk. Det er den første av Pietrantonios romaner som er oversatt til norsk. Boka vant den italienske litteraturprisen Premio Campiello i 2017.
Sammenlignes med Ferrante
Tema som svik, det å bli forlatt og det å føle sorg, gjør at Pietrantonio blir sammenlignet med forfattere som Elena Ferrante og Elsa Morante.
– Helt sikkert har Morantes forfatterskap påvirket og formet meg som forfatter, sier hun. Det er mange år siden at jeg leste Morante, og egentlig husker jeg svært lite av hennes romaner, men likevel tror jeg at jeg har absorbert mye av henne, og at dette ligger i underbevistheten min.
Bruker egne erfaringer
Handlingen i Arminuta er satt til 70-tallet, i regionen Abruzzo i Sør- Italia. Det er en intens historie om en ung jente som smertfefullt erfarer i en alder av tretten at hennes foreldre egentlig ikke er hennes biologiske foreldre.I forarbeidet til boka studerte hun tilknytningsteorien til den britiske psykologen, psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby. Selv forklarer hun fascinasjonen for tilknytningen mellom mor og datter nærmest som en besettelse;
– Min mor forlot meg aldri slik som de to mødrene i min siste roman Arminuta. Hun var derimot en tilstedeværende mor, men tilstedeværende på en spesiell måte. På tross av at hun alltid var der føltes hun allikevel langt borte. Det er nettopp derfor at tilknytningen mellom barn og mor, spesielt mellom mor og datter, er et gjennomgående tema i alle mine romaner.
Intens fortellerstemme
– Da jeg leste romanen første gang syntes jeg teksten hadde noe muntlig over seg, den opplevdes veldig intens og direkte. Jeg fikk en følelse av at hovedpersonen satt foran meg i rommet og fortalte sin historie med sin egen stemme. Er du enig i denne oppfatningen?
– Jeg er helt enig, og det går opp for meg faktisk nå, mens vi sitter her og snakker, at det jeg forestiller meg når jeg skriver er nettopp det, at hovedpersonen sitter foran meg og forteller. Jeg skriver kun i første person, jeg klarer ikke å skrive i tredje person. Jeg trenger å identifisere meg med hovedpersonen, føle at jeg er inni personen, kjenne på og leve så godt som mulig intensiteten hun opplever.
Befriende å lese Kristóf
En annen forfatter som har hatt stor betydning for Pietrantonio er Ágota Kristóf.
– Hennes stil og befriende måte å skrive om ubehagelige temaer på inspirerer meg. Hun klarer å gå i dybden av det grusomme og være fullstendig fri i sine beskrivelser. For meg har det vært befriende å lese Ágota Kristóf nettopp fordi hun har lært meg denne friheten, det å kunne snakke om alt, også om det som gjør oss urolige og skremmer oss.
