– Motoren for å skrive dette har vært at jeg var forvirret omkring relasjonen til min egen far, forklarer Naja Søtje-Thomsen.
– Og da han døde da jeg var 21, måtte jeg prøve å forstå ham og opplevelsene vi hadde hatt – og ikke hatt – sammen.
Farsfigur basert på både virkelighet og fiksjon
Vi levde i går åpner med at en ung dansk-norsk kvinne bosatt i København får telefonen hun har fryktet i mange år: Faren er død.
Som eldste datter er hovedpersonen nærmeste pårørende. Hun drar til Skagen der hun sammen med broren sin skal gjøre opp dødsboet og bisette faren.
– Jeg er vokst opp med en pappa som gradvis trakk seg fra rollen sin. Likevel har han alltid vært tilstede i bevisstheten min. Siden vi bodde i forskjellige land mesteparten av tiden, og han var dårlig til å høre fra seg, fylte jeg selv inn hullene i narrativet. Slik ble han til en blanding av virkelighet og fiksjon, som er en uovervinnelig kombinasjon, virkelig, forteller Søtje-Thomsen.
Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne, og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det.
Naja Søtje-Thomsen
En minnegravlund
Dødsboet i romanen utgjør en minnegravlund av gjenstander som hovedpersonen går gjennom på leting etter faren hun aldri helt kjente.
Hun finner en mørkegrønn topplue som lukter som ham, pipen som alltid lå på stuebordet. «Jeg har alltid vært oppmerksom på den. I hvert fall etter at jeg forstod hva den ble brukt til. At det både var farlig og ulovlig. Jeg husker ikke når eller hvordan jeg skjønte dette, men tidlig, omkring da han bodde på Drejerstien, da var jeg fem».
– Hovedpersonen leter vel etter en sann fornemmelse av hvem faren var. Hun lurer på om han elsket henne. Og hvis han gjorde det, hvilken motkraft det var i ham som var større enn det, sier Naja Søtje-Thomsen.
En viktig del av romanen består av brev hun sendte faren fra hun var barn til hun gradvis vokste opp.
– Da hun flytter til Norge med moren som åtteåring, begynner hun å skrive til faren i Danmark. Mens kontakten mellom dem ellers er sporadisk, skriver hun ganske konstant, nesten fram til han dør. Brevene hjelper henne med å huske og tro på sin egen opplevelse. De viser også hvordan hennes forståelse for ham og hans liv modner med tiden, samtidig som den jobber imot nettopp det, ham og hans liv.
Ingen vei utenom
Romanen beskriver et forhold mellom far og datter som på ingen måte er uproblematisk, men likevel er fylt av kjærlighet. Og en far som så gjerne ville at alt skulle gå bra da han fikk seg en liten familie, men som ikke klarte å flykte fra rusen. Naja Søtje-Thomsen har gått med historien i seg lenge.
– Å skrive om det har vært en måte å prøve å sortere og forstå. Da jeg gikk tekstlinjen på Westerdals, oppdaget jeg at nesten alle tekstene mine, uansett sjanger, kretset om denne historien. Og da jeg til slutt skulle fordype meg i et større skriveprosjekt, var historien som en trestamme som har falt over veien – ingen vei utenom.
