Nhu Diep roses for roman om uvanlig streng norsk-vietnamesisk oppvekst: – Foreldrene har mistet alt, det eneste de forlanger er respekt

«Mye av det foreldrene ikke kjenner til – språk, kultur eller kutymer, opplever de som en barriere. De frykter at de vil stille til kort, de er flaue over å mangle kunnskap. Derfor setter de seg selv i en posisjon hvor de kan bestemme, kreve og forvente», forteller Nhu Diep.

Denne høsten har kritikerne latt seg gripe av hennes roman Ild, tenner, vann, tunge.

«… ein moden og god romandebut», skrev NRK, mens Klassekampen mente at «Nhu Dieps intense oppvekstroman viser forsoningens komplekse kunst etter omsorgssvikt». Og i Dagens Næringsliv kunne man lese at:

«[…] den nærmeste slektningen til «Ild, tenner, vann, tunge» er kanskje Karpe-platen «Omar Sheriff» (2022). De kan begge tolkes som et kjærlighetsbrev til foreldrene som måtte rive seg løs fra en verden de kjente, for å starte på nytt i et fremmed land, på et ukjent språk.»

Møt Nhu Diep på Boktips LIVE 11. oktober! Meld din interesse på Facebook her.

Flyktningeforeldrenes tap

I Ild, tenner, vann, tunge blir Ba, Má og deres ti barn plukket opp på havet utenfor Vietnam av et norsk tankskip. Året er 1978, den en gang så høyt respekterte familien har mistet alt under Vietnamkrigen og er på flukt. Nå skal de starte et nytt liv i Moss.

Foreldrenes tap av formue, tap av kontroll og tap av ansikt preger oppveksten til hovedkarakteren N og de ni – etter hvert ti – søsknene. I hjemmet er det et strengt hierarki, vold og høye krav, mens foreldrene jobber så hardt de kan på låsefabrikken for å få endene til å møtes.

N får med seg mange sår fra barndommen, og som voksen har hun mye å finne ut av. Hvordan har oppveksten preget henne? Hvem er hun, hva kan og vil hun, og ikke minst: Hvilken plass skal familien ha i livet hennes?

Hun trenger og oppsøker friheten, avstanden, men lengter samtidig voldsomt hjem og etter tilhørighet. Det blir etter hvert livsviktig for henne å lete etter svar, å søke fred med sin historie. Ikke minst når en utenkelig krise brått rammer henne og familien.

Bestill Ild, tenner, vann, tunge hjem i postkassa her.
Kjøp Ild, tenner, vann, tunge som e-bok her.

Strengt regime, regler og forbud

– De eldste søsknene, som er tenåringer da de ankommer Norge, må påta seg voksenrollen i en fei, forteller Nhu Diep om hvordan familiemedlemmenes roller i boka blir snudd på hodet i møtet med en ny kultur.

– De begynner på videregående og har strøjobber ved siden av for å spe på familiens inntekter. De har ikke noe valg, de må jobbe. Foreldrene er strenge, de stiller høye krav. De har selv knapt fullført grunnskolen og har vansker med å forstå hva et helt studieløp innebærer, hva det faktisk krever.

Diep påpeker at i motsetning til de fleste foreldre i Norge, som loser barna sine inn i ulike aktiviteter og fellesskap, lærer foreldrene i boka N og søsknene hennes opp til å prioritere skole og jobb, og ikke ha hobbyer. Fritidssysler sees på som et hinder, og skolen er et sted man går for å få seg utdannelse, ikke venner. Det er ikke rom for forhandlinger eller diskusjon, det er enklere med et strengt regime, regler og forbud.

Barna gjør opprør ved å snike seg ut, gjøre ablegøyer og skjule ting for foreldrene. De holder sammen, og de yngste lærer av de eldste, både om å komme ut av og å havne i trøbbel.

«Barn nummer ti»

I det strenge familiehierarkiet i Ild, tenner, vann, tunge har N sin faste plass.

– N vil alltid være barn nummer 10. Av foreldrene tituleres hun som «barn nummer 10», «hun yngste», eller bare med fornavn. Selv må hun kalle sine eldste søsken for chi (storesøster) eller anh (storebror), forteller Diep.

Dette er helt vanlig i den vietnamesiske kulturen, forklarer hun. Man kaller hverandre onkel, tante, bror, søster, av respekt og ikke nødvendigvis fordi man er i slekt. Alle plasserer seg selv i et hierarki i møte med andre vietnamesere, samtidig som man også forteller litt om hvordan foreldrene har oppdratt en. Man representerer familien i sine handlinger, ikke seg selv alene.

Av alle søsknene er N hun som er annerledes – den frie, mest norske, men samtidig også den som klamrer seg mest til de vietnamesiske røttene, som faktisk digger å være vietnameser. Mens de andre søsknene etter hvert bare vil passe inn, gå stille i korridorene, slår N på stortrommen.

Skam og skyldfølelse

Som voksen stifter N familie og går gjennom alle de utfordringene ethvert voksent menneske må gjennom. Hun begynner å se foreldrene i et nytt lys.

– Det er når ekteskapet hennes går i stykker, når hun mister jobben, når hun mister kontrollen, når hun står i smerten, det er da hun får en forståelse for hva foreldrene har gått gjennom. Hun setter seg selv i deres situasjon og forstår at hennes tap faktisk er ingenting sammenlignet med alt det foreldrene har tapt. Til tross for nedturer har hun alltid funnet en utvei, hun har ikke vært tvunget inn i en forhatt tilværelse, i en gråsone, i en fabrikk, i evig tristesse, uten stans, uten andre alternativer, slik foreldrene ble.

Skammen og skyldfølelsen slår ned i henne.

– N begynner å skjemmes over å ha vært sint på foreldrene opp igjennom årene, for å ikke ha forstått når de har hatt det vanskelig, for å ha tatt dem for gitt, for å ha vært flau over dem. Da moren får kreft, frykter N for å miste sin identitet. Hun er redd for å miste seg selv, forteller forfatteren.

– Fred er forståelse, aksept og tilgivelse

– Fra hun flytter ut, dras N mellom frihetstrang og en sterk lengten etter familien og tilhørighet. Hun jobber med å forsone seg med fortiden og å finne fred der hun er nå. Men hva ligger egentlig i det å finne fred?

– Fred er forståelse, aksept og tilgivelse. N kan ikke forandre fortiden, hun har prøvd å ta opp ting, snakket om urettferdigheten i oppveksten, uten at det har hjulpet. Hun har lært at hun må akseptere familien slik den er, med alle skavankene, svakhetene, sårene – alle disse feilene som hun også selv bærer.

Nhu Diep peker på at når man bor så langt vekke fra familien og endelig får kjenne på avstand og savn, kan bildene endre seg. Man tenker plutselig mer på likhetstrekkene, mer på de positive tingene, man manipulerer frem og forsterker følelsen av samhørighet så man kan være enda mer nær og ikke helt alene.

– N forsoner seg med fortiden for å være en del av et fellesskap hun ikke vil være foruten.

Ild, tenner, vann, tunge

– Tittelen Ild, tenner, vann, tunge – hva ligger i disse ordene?

– Det er fra et vietnamesisk ordtak. Det handler om å bruke riktig form for kommunikasjon og handling i møte med andre mennesker. Bruker man ild og tenner, vil ødeleggelsene bli store: da brenner man broer, biter i stykker bånd, ting blir ødelagt. Vann og tunge, derimot, er mykere og mildere i takt og tone, de kan formes, de kan endres på, de kan reparere. Men i boken brukes uttrykkene litt forskjellig. De kan også beskrive en situasjon, en sinnsstemning eller ulike egenskaper. De kan oppleves som de fire bestanddelene, elementene, som mennesket og livet består av. Tenner, f.eks., beskriver også tilfredshet, smil, bon temps, sier Nhu Diep.

Jeg ble ikke født i dette livet, jeg kom fra et annet. Jeg har ikke bare denne historien, jeg bærer også på mine foreldres og mine forfedres historier, et helt dynasti.

Fra Ild, tenner, vann, tunge

En motvekt til «lykkejeger»-perspektivet

Boka Ild, tenner, vann, tunge ble påbegynt for syv år siden. Diep hadde et ønske om å fortelle noe om sin egen familiehistorie, som hun alltid har syntes har vært unik. Fram til da hadde hun heller ikke funnet noen bøker med stemmer fra den norsk-vietnamesiske kulturen, noe hun ville endre på.

Den var først tenkt som en tegneserieroman for et yngre publikum, men hun skjønte etter hvert at historien måtte skrives frem fra et annet perspektiv.

– Jeg begynte å grave frem gamle minner som jeg hadde gjemt vekk, og underveis mistet jeg en bror, den eneste av alle mine søsken som jeg hadde delt skrivearbeidet med. Den ene sorgen toppet den andre. Jeg skrev den siste delen fra et åpent sår, et rått sted, gråt mellom alle linjene. Det føltes som døden, helt til det ikke lenger var det. Da hadde jeg fått all gørra ut av systemet. Nå er jeg vel litt irriterende høy på livet, sier Diep.

– Hva håper du at leserne vil sitte igjen med etter å ha lest boka?

– Mitt ønske er at leserne skal få en bedre forståelse av hvordan det virkelig er å leve mellom to kulturer, stå i spagat, leve med tap. Jeg vil at de skal tilegne seg mer kunnskap om de mange barrierene som finnes, selv i en god integreringshistorie. Jeg vil at de skal smake på medaljens bakside, der det også heter «happy go lucky» og «lykkejeger», og jeg vil at boken skal forbli til ettertanke.

Bestill Ild, tenner, vann, tunge hjem i postkassa her.
Kjøp Ild, tenner, vann, tunge som e-bok her.