I Latin-Amerika skrives det store mengder litteratur, bøker med et bredt stemmeregister og et ganske imponerende mangfold som både forlagene, litteraturviterne og leserne vet å sette pris på. Men oppfatningen av latinamerikansk litteratur som ensbetydende med magisk realisme, holder ikke lenger vann.
Visst lever den store litteraturen fra «boomen» på 60- og 70-tallet videre, og fengsler leserne i all sin eksotiske kraft, men dagens forfattere bruker tyr ikke lenger til det magiske for å beskrive virkeligheten. Virkeligheten er eksotisk nok som den er, og latinamerikansk litteratur i dag er mye mer heterogen og uensartet.
Den nye boomen
Jorge Luis Borges, Julio Cortazar, Carlos Fuentes, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez het de, mennene som sto for den opprinnelige boomen og sørget for at magiskrealismen fikk et kraftig oppsving som litterær sjanger på 60- og 70-tallet.
I dag er det de unge, kvinnelige forfatterne som i all hovedsak styrer det latinamerikanske litteraturskipet videre, inn i det som blir kalt en ny boom. Samanta Schweblin, Selva Almada, Valeria Luiselli, Gabriela Cabezón Cámara, Rita Indiana, Fernanda Melchor, María Gainza, Pilar Quintana og Mariana Enríquez og enda fler er navnene som nomineres til de store prisene og som har bidratt til å befeste den latinamerikanske litteraturens plass på det globale kvalitetslitteraturkartet. Og det er, for oss særlig, eksotiske virkeligheter de skriver om, men som på godt og vondt bunner i ytterst reelle forhold.
Et kontinent av migranter
Stikkord for den nye generasjonen er mangfold. Dagens forfattere kommer fra alle samfunnslag, og de skriver fritt om det aller meste, kanskje nettopp fordi de ikke lenger er så sjangerbundet. Latinamerikanere flest er barn av innvandrere, de aller fleste har røtter i andre og helt forskjellige land, kulturer og religioner.
De ulike latinamerikanske landenes kulturer og språk er også unike på hver sine måter, med lokale særpreg, egne dialekter og identiteter, som bare unntaksvis inkluderer urfolks kultur og stemme. Et helt kontinent av migranter, folk som har kommet på grunn av krig og krise i Europa, Midtøsten og Asia, og folk som har reist igjen på grunn av diktatur og borgerkrig og økonomisk krise på kontinentet.
I dag lever mange latinamerikanske forfattere i andre land enn hjemlandet, og denne vidtspennende erfaringen gir internasjonale omgivelser og annerledes perspektiver til den latinamerikanske litteraturen.
Barn av demokratiet
Mangfoldet kan også ha en sammenheng med at dagens forfattere er barn av demokratiet. De har vokst opp, begynt å skrive, etter diktaturene og borgerkrigene som preget den tiden «boomen» først kom. De er unge forfattere som ikke er redde for hvilke konsekvenser ordene kan få for dem.
For Latin-Amerikas historie har vært utpreget blodig, og vold er et viktig tema i den latinamerikanske litteraturen i dag, fordi det fortsatt utgjør en massiv samfunnsutfordring for et flertall på kontinentet. Narko- og gjengvold, strukturell vold, politivold, vold i nære relasjoner og særlig vold mot kvinner. Kvinnedrap har gjort Latin-Amerika til et ekstremt farlig sted å være kvinne. Hver eneste dag blir 137 kvinner drept, det utgjør 1.6 per 100 000 innbyggere (mot 0.7 i Europa).
Denne ekstreme volden og mangelen på rettigheter for halve befolkningen, er tema hos mange av dagens latinamerikanske forfattere, som Mariana Enríquez, Selva Almada og Pilar Quintana. Også de mannlige forfatterne skriver om vold og kvinnevold spesielt. Chilenske Roberto Bolaño skrev om kvinnedrap i mesterverket 2666. Og måten han beskrev de hundrevis av kvinnedrapene i Cuidad Juárez i Mexico på, var så rå, så usminket og brutal at det på mange måter brøt med tabuene knyttet til tematikken, og åpnet for en mer direkte behandling av temaet.
Andre pakker det fortsatt mer inn. Lar døra stå på gløtt for det fantastiske, kanskje fordi det faktiske blir for vanskelig å ta innover seg.
Samfunnet og slektens autofiksjon
Virkelighetslitteraturen er også en stadig viktigere sjanger i latinamerikansk samtidslitteratur. Men til forskjell fra slik den skrives i vår del av verden – hvor forfatteren ofte vender seg innover og sirkler rundt hovedpersonens subjektive verdensanskuelse – bunner de latinamerikanske forfatternes autofiksjon heller i store samfunnsutfordringer eller omveltninger, slik for eksempel de salvadoranske forfatterne Horacio Castellanos Moya og Claudia Hernández behandler borgerkrig og vold i det mellomamerikanske landet, eller venezuelanske Karina Sainz Borgo skriver om samfunnskollapsen i Venezuela. Altså en form for virkelighetslitteratur som sier noe om virkeligheter utover hovedpersonen selv.
Et annet, gjennomgående tema i dag er slektshistorier. Om særlig jødiske, men også andre innvandrerfamilier, nå skrevet av tredje generasjon. Et i Norge godt mottatt eksempel er den guatemalanske forfatteren Eduardo Halfon, som har både jødisk og arabisk familiehistorie. Bøkene hans nøster i familiens opprinnelse og gir tankevekkende innblikk i det å vokse opp som del av en kulturelt, religiøst og etnisk sett sydende smeltedigel. Både Halfon og andre forfattere, som brasilianske Rafael Cardoso, skriver litteratur som er et bilde på hvordan det latinamerikanske kontinentet har forholdt seg til religiøse og etniske skillelinjer og måter disse preger samfunnet på i dag.
Nye, reelle virkeligheter
Magiskrealismens fedre utgjør selvfølgelig fortsatt en essensiell del av den latinamerikanske litteraturens vesen. Gabriel García Márquez er kanskje den som er mest omtalt i debatten om latinamerikansk litteratur, Mario Vargas Llosa (og boomens «mor», Isabel Allende) spiller fortsatt en viktig rolle med sine bøker, og Borges er for alltid en stor klassiker i verdenslitteraturen. Hans forfatterskap er aktivt tilstedeværende både i akademia og blant nålevende forfattere, som omtaler ham som et forbilde i skrivingen. Julio Cortázar blir kanskje ikke lenger lest så mye av allmennheten, muligens fordi han er en såpass komplisert forfatter, men han forblir en viktig referanse for mange forfattere i dag.
Likevel ønsker dagens forfattere ikke å omtales i samme litterære åndedrag som disse. For visst kan det virke fantastisk på en utenomjordisk måte, det de skriver om, som alle de syke barna i Samanta Schweblins Feberdrøm, eller en verden bestående av digitale kosedyr slik hun skriver om i nyutgitte Kentuki. Men det er i all grad ytterst reelle virkeligheter hun griper inn i.
For så ekstreme mengder plantevernmidler brukes i den argentinske soyaproduksjonen, at befolkningen blir syk og dør av det. Og verden er kanskje i ferd med å bli så digitalisert og overvåket at vi trenger å måtte forestille oss et digitalt kentuki-kjæledyr for å reflektere over hvor langt grensene for kikkerkultur og det å bli sett, kan og bør trekkes.
Klimaendringer, naturvern, agropolitikk og økonomisk fordeling. Stormaktenes, og da særlig Kinas, innflytelse på kontinentet. Sosial ulikhet, rasisme og klasseskiller. Ekstrem polarisering og folkeopprør slik vi har sett i Venezuela, Chile og Bolivia: Med tanke på hvor rik, pragmatisk og tilpasningsdyktig, ja, så magisk som den er, den latinamerikanske fortellertradisjonen, tipper jeg vi i en nær fremtid vil få lese fengslende litteratur med disse aktuelle temaene som utgangspunkt.
