Paolo Giordano har aldri vært i Tasmania. Forfatteren, som mange lesere vil huske fra en av verdenssuksessen Primtallenes ensomhet (2008), er derimot fra Torino i Italia, der han også tok doktorgraden i partikkelfysikk.
Når vi kontakter han, befinner han seg imidlertid i Trieste, hvor han for tredje år på rad leder en festival for vitenskap og litteratur. Krysningspunktet mellom disse er Giordanos kunstneriske hjemsted.
Så også i hans nye roman, Tasmania, der klimaforskning og fysikk blir spilt opp mot eksistensiell angst og geopolitiske realiteter.
Få skriver bedre om angst, frykt, undring og skjønnhet i en samtid preget av kollaps og kriser – økologiske, demokratiske og mellommenneskelige.
«En roman som går rett inn i vår tid og på utsøkt litterært vis tar opp vår tids store, overhengende spørsmål», skrev Fartein Horgar i Adresseavisa og ga terningkast 6.
Også Dagbladets Jon Rognlien gir toppkarakter: «Imponerende lesevennlig og innholdsrikt om store spørsmål. […] Paolo Giordano tar opp de helt store emnene på en liketil, beskjeden måte», skriver anmelderen.
– Jeg har aldri vært i Tasmania. Det er en av grunnene til at jeg valgte den tittelen. Den hadde en mystikk for meg, idéen om en edensk øy langt unna, sier Giordano.
Boka Tasmania kan du bestille hjem her.
Frelse for de få
Romanen ligger imidlertid nært og tett på virkeligheten. Hovedpersonen, Paolo, deler forfatterens navn, og er dessuten journalist. Han legger ut på søken etter en mening med livet på dette vippepunktet i historien.
Paolo opplever en krise i eget liv da kona bestemmer at de skal gi opp drømmen om å få barn sammen. Han reiser til Paris for å dekke FNs klimatoppmøte, som finner sted bare noen dager etter at blodige terroraksjoner har sjokkert verden.
Denne globale krisen speiler hans private, og han søker svar gjennom en reise på kryss og tvers i et Europa preget av terror og usikkerhet, og med samvær og vennskap med en rekke personer som kretser rundt ham – en fysiker, en prest, reporter.
Øya sør for Australia, som bokas tittel deler navn med, skal være et av de mest gunstige stedene å oppholde seg når klimakrisen kommer for fullt, lærer vi av Novelli, en klimatolog som spesialiserer seg på skyer.
Giordano forteller at han, i researchen til boka, snublet over en pseudovitenskapelig artikkel som rangerte Tasmania blant de topp fem destinasjonene hvor man kunne søke frelse fra en klimakatastrofe.
– Noen av grunnene som ble listet opp var ganske rimelige, som breddegrad og tilgang på ferskvann, forteller han.
– Men det var andre som virket mye mer forvridde. Som muligheten til å forsvare øya mot inntrengere. Her er noe å lære om frelse, tenkte jeg. Den vil ikke være for oss alle. Faktisk, en slik frelse ville være for svært få privilegerte mennesker.
– Tasmania har den doble betydningen i romanen. Det finnes ingen sikker plass på jorden hvor vi alle vil kunne passe inn.
En skamløs roman
Det kan virke som dyster lesning, men så kom den også ut av dystre tider. Giordano begynte på skrivingen høsten 2021, mens pandemien fremdeles la et lokk over verden. Italia ble hardt rammet.
Men med pandemien kom også en forløsning for Giordano. Skammen som hadde jaget ham gjennom livet – skammen over tanker, tilkortkommenheter, skjulte begjær – forsvant, krympet mot størrelsen til den globale krisen.
– Plutselig virket det bare latterlig sammenlignet med det vi alle hadde vært gjennom, sier Giordano.
Han visste at friheten fra skammen ikke ville vare lenge. Som romanforfatter måtte muligheten gripes – dette var sjansen til å skrive en skamløs roman. Giordano beskriver Tasmania som «et forsøk på å gjøre eksorsisme på min egen følelse av angst».
– Jeg prøvde å gjøre det så raskt som mulig, og dette er resultatet. En skamløs roman om å være i live i en komplisert verden. Om å terge de mange krisene vi er omgitt av, og til og med vår egen frykt for en apokalypse som ikke vil komme. I det minste ikke på den måten vi forventer.
Håp i Hiroshima og Nagasaki
For Tasmania er kanskje en angstfylt roman, en som virkelig går dypt inn i og tar vår tids store kriser på alvor. Men fremfor alt er Tasmania fylt av håp. Håpet fant Giordano hos de overlevende etter atombombene i Hioshima og Nagasaki.
– Det er mye snakk om verdens ende i romanen, slik det også er mye snakk om verdens ende i verden for tiden. Det meste av den praten er overdrevet eller tull. Men det finnes folk i nyere historie som faktisk gikk gjennom en opplevelse som er nærmere en ekte verdens ende enn noen gang før eller etter – en «lokal» verdens ende. Det er de overlevende fra Hiroshima og Nagasaki. De vil ikke være her mye lenger, ettersom de alle er veldig gamle nå.
I romanen forsøker Paolo å skrive en bok om atombombene, og intervjuer en overlevende fra bombingen av Nagasaki.
– Jeg innså at jeg trengte å ha deres stemmer inne i boka, at deres stemmer var en nøkkel til håp, og jeg ønsket desperat å gå mot håp. Fordi det er sant at de var vitne til verdens ende, men de var også vitne til at verden ble født igjen. Så jeg prøvde hardt å finne en av de overlevende som ville snakke med meg lenge, i flere timer, og det gjorde jeg. Historien om Terumi Tanaka er et direkte vitnesbyrd, og det forandret essensen av Tasmania, sier Giordano.
– Benektelsen er en verdifull ting
Tasmania er en fortelling om kollaps og kriser, og hvordan vi forholder oss til dem. Ettersom krig, terror, klimakatastrofe blir en del av hverdagen, fører det til en utglidning av normalitetsbegrepet. Skyforskeren Novelli gir i boka en teori på hvorfor vi i stor grad forholder oss likegyldige til klimakrisen.
«Vi har alle en gradualistisk hjerne: Når ting alltid har gått på en viss måte, hvorfor skulle det endre seg nå? Menneskeheten har bodd på den samme planeten i to hundre tusen år, så hvorfor skulle den kollapse akkurat når jeg lever? Det virker faktisk usannsynlig.»
Giordano gir ham rett.
– Benektelse virker i oss på så mange måter. Tenk på covid-pandemien og krigene som har kommet etter. Benektelse virker mest på oss, ikke i form av vantro, selv om det noen ganger gjør det, men i form av å få ting som er helt nytt og usett til å virke helt normalt og som noe vi har sett mange ganger før.
– Benektelsen er en veldig verdifull ting, den hjelper oss å fungere i vanskelige tider. Men den er også en trussel noen ganger. Forfattere er ofte, slik jeg ser det, de som ikke kan overgi seg til slike beroligende former for benektelse.
Boka Tasmania kan du bestille hjem her.
