Jeg fryktet at han skulle gjennomskue hvor urolig jeg var, og jeg følte meg langt fra handlekraftig. Det var en tilstand jeg ville overvinne, og derfor gikk jeg inn til ham; ganske forsiktig åpnet jeg døren og listet meg inn. I neonlyset fra dørsprekken så jeg at Oscar Johansen lå i sengen med lukkede øyne. Men han må ha vært nokså var, det lot til at han hørte meg komme, og han åpnet øynene og så på meg. Med dempet stemme spurte jeg hvordan han hadde det. Han lå og pustet gjennom en surstoffmaske. Han var svært blek.
«Guten Morgen, Herr Krogh, jetzt komme ich mit Ihrem Frühstück – und Ihren Tabletten! Sie bekommen auch heute eine Thrombosespritze …» Det skulle ha seg slik at deler av sensommeren min ble tilbrakt på et sykehus i Hamburg-Eppendorf, hvor jeg skulle gjennomgå en operasjon. Det hele forløp utmerket, takket være høyteknologi og tyske spesialister ved spakene. Mens jeg lå der og kjedet meg med de tyske OL-sendingene, så fikk jeg tilsendt noen manus fra min kollega Ole. iPad er en glitrende oppfinnelse som i tillegg er veldig behagelig å lese bøker på. Dette gjorde at virkelighetens pleiende engler Sandra, Theo, Karl og Marianne gled noe i bakgrunnen til fordel for den adskillig mer ustabile pleiersken Edna i Peter Sercks nye roman. Et menneske jeg ikke ville ha latt nærme seg meg med de sprøytene jeg trengte der og da.
Som fleste hovedpersonene i Peter Sercks bøker har sykepleieren Edna en god del angst i bagasjen, slik også bokens tittel varsler om. Mange vil nok likevel kunne identifisere seg med Edna. På utsiden er hun et ganske vanlig og hverdagslig menneske, men hun har sterke impulser til å gå på tvers. Kanskje slik mange av oss føler det av og til.
Edna er opptatt av døden på så mange vis. Hun har en underlig dragning mot havet og drømmer om å svømme langt utover, veldig langt utover. Det er muligens derfor hun har flyttet hit ut til kysten. Her går hun nattevakter på det lokale sykehuset, et sted hvor døden er sterkt til stede. Edna føler en sterk dragning mot den eldre pasienten Oscar Johansen, som hun drømmer om å ta livet av.
Og da jeg nå sto ved vinduet og så mot det mørke havet, var jeg redd for det jeg hadde drømt, og skamfull over det; jeg kunne ikke fatte at jeg hadde kunnet drømme noe slikt. For selv om jeg led under å se Oscar Johansens stigende dødsangst, har jeg aldri i våken tilstand tenkt at jeg skulle få meg til å sette en sprøyte med en overdose morfin på ham, hvilket jeg hadde gjort i denne drømmen jeg nå prøvde å glemme.
Edna glemmer ikke drømmen. Snarere ruger hun på den og lar drømmen vokse. En drøm sier de. Hva er en drøm? Er ikke hele vårt liv en drøm? Til og med på tittelbladet har eksistensialisten Peter Serck lagt ut et spor i form av et Dostojevskij-sitat. Den som leser denne romanen, vil leve i spenning til det siste. Vil Edna ta skrittet fullt ut? Og er det egentlig noen forskjell på det å tenke det og gjøre det? Er man ikke skyldig uansett? For Edna er disse tankene ledsaget av en sterk skyldfølelse. Hun isolerer seg enda mer emosjonelt fra andre mennesker, livredd for at de skal oppdage hva hun tenker på.
Som så ofte i Peter Sercks romaner, så er det også her flere fortellinger som kretser rundt hovedpersonen. Den mest konstante i Ednas liv er det distanserte forholdet til sønnen Jonas bare sjelden besøker henne. Vi forstår at det er Edna som kanskje er problemet i relasjonen, selv om hun opplever det annerledes. Edna har store problemer med å åpne seg og å være nær. Jeg var så opprevet etter den skuffende samtalen med Jonas at jeg nok en gang vurderte å sykmelde meg.
Denne lukketheten blir enda tydeligere da hun møter den yngre og mer lettsindige kunstneren Johannes Harg. Han har flyttet ut hit for å male havet. Johannes er opptatt av havets likegyldige tomhet, som han kaller det, og blir fascinert da han innser at Edna også dras mot havet. De to innleder et seksuelt forhold, men kommunikasjonen er det mest Johannes som står for. Edna selv har store problemer med å si noe om seg selv, så Johannes må gjette. Noen ganger gjetter han riktig, og det skremmer Edna. Hvorfor svømmer du så langt ut, Edna? Kan du si meg det?
Leseren vil antagelig sitte igjen med inntrykket av Edna som en person som ødelegger det meste for seg selv, en som ikke kommer av flekken i sitt eget liv. Som leser blir du overrasket over dette, helt til du snur deg og ser lignende skjebner i det virkelige liv. Slutten er er like illevarslende som begynnelsen. Kanskje skjer en katastrofe, kanskje kommer den likevel ikke til å skje. Kanskje heller ikke selvmordet som Peter Sercks tekst på flere steder bærer bud om. Men bare å tenke det kan være like ille for den det gjelder.
Peter Serck en svært form- og språkbevisst forfatter som det er godt å lese. Han er også en forfatter som er opptatt av eksistensialistiske og filosofiske problemstillinger slik de utspiller seg i det vanlige livet. Peter Sercks bøker får oss til å tenke gjennom våre handlinger og motivene for dem. Sånn sett kan bøkene hans leses på flere plan. Hans nye roman er intet unntak. Det betyr på ingen måte at denne boken er vanskelig å trenge inn i. Tvertimot, i Angsten er kanskje Peter Serck enda mer tilgjengelig enn han har vært tidligere. Tyggemotstanden kommer først når man begynner å gruble på de overordnede problemstillingene romanen åpner opp for. Boken lanseres denne uken.
P.S.
Det var egentlig ikke meningen, men så altfor fristende, å stjele litt av Ingvar Ambjørnsens bloggtittel EPPENDORF-NOTATENE. Sykehuset ligger nå en gang i Eppendorf så jeg har vel mitt på det tørre. Men jeg vil samtidig understreke at Ingvar Ambjørnsens Eppendorf-notatene er originalen og noe helt annet enn dette innlegget om sykdom og død. Og hvis du vil vite mer om den forlatte varebilen som stod parkert nede i Tresckowstraße, kun et steinkast fra universitetsklinikken i Eppendorf der jeg leste Peter Serck, så klikker du deg bare inn på lenken nedenfor.
LES MER OM PETER SERCK OG ANGSTEN PÅ VÅRE NETTSIDER
LES INGVAR AMBJØRNSENS EPPENDORF-NOTAT NR 16 OM BOBILEN I TRESCKOWSTRASSE
