Jeg er tilhenger av forfatterskoler. Det er nesten alltid en fordel at de som skal gjøre noe, først lærer seg hvordan det gjøres. Dessverre har ikke alle som vil bli forfattere tid til å gå på skole i et helt år. Derfor er det en god ting at det fins et blad som the Writer. Jeg fant et eksemplar på Narvesen på Oslo S, like ved reolen for blader om tatoveringer.
Mangfold er bra
At bladet ønsker å favne bredt, forstår man av forsiden, som har 11 henvisninger til artikler inni. De tar for seg emner som litteraturanmeldelser og matjournalistikk og hva som kreves av en god spenningsroman. Forsiden frister også med at dette nummeret har en spesialseksjon med tittelen ”Selg arbeidet ditt” (Alle oversettelser er mine egne. K.N.), der du får vite hvordan du gjør materialet ditt markedsklart. Det du skriver må være modent for markedet. Du vil ikke at teksten din skal være en grønn banan.
Skriv fordi du må
Hovedoppslaget i åpningsseksjonen Take Note er skrevet av Loretta Ellsworth. Hun forteller hva hun har lært av å lese Harper Lees Drep ikke en sangfugl: ”Skriving er vanskelig arbeid, og de fleste manuskripter fordrer mange omskrivninger.” Ellsworth siterer også Lee: ”Det fins mennesker som skriver, men jeg tror de er noe ganske annet enn de menneskene som må skrive.” De fleste er enige om at den beste litteraturen er den som presser på og må ut. Som en baby, eller et nys.
Skriv, og skriv om
I brevspalten skriver Laura Derkson fra Abbotsford, B.C. at hun er i ferd med å fullføre sin første roman, og hun er hjertens enig med det Jane Yolen skrev i et tidligere nummer om at skriving er et håndverk. ”Jeg vet alt om å gjøre forandringer,” skriver Derkson.” Ord og grammatikk er veldig viktig.” Hennes alvor tyder på at hun er av dem som må skrive.
Fremhev det viktigste
Man skal ikke bla lenge i the Writer før man oppdager hvor pedagogisk bladet er lagt opp. Hvert avsnitt begynner med en kort setning i fete typer. På denne måten kan travle mennesker nøye seg med å lese de fete typene, og likevel få med seg de viktigste poengene. Denne teknikken har jeg selv tatt i bruk i denne kommentaren, og jeg håper leserne setter pris på det. Jeg vet at dere er travle mennesker. Men siden jeg skriver dette i slutten av et avsnitt, vil de aller travleste av dere ikke få vite at jeg vet det.
Ikke vær redd for å si det opplagte.
Litteraturanmelderen Chuck Leddy gir en innføring i hvordan man blir litteraturanmelder. Av hans sju punkter vil jeg nevne de følgende tre: ”Finn ut hvilke bøker som utgis”, ”Ta kontakt med redaktører”, og ”Les litteraturkritikk”. Disse rådene virker kanskje opplagte, men noen må komme med dem, akkurat som noen må rope ”brann!” når det brenner. Hvem som helst kan gå med en kjole av kjøtt, men Lady Gaga gjorde det.
Roing fremmer tankevirksomheten.
Jenny Rough har hatt essay på trykk i The Washington Post, Yoga Journal og Mothering. I et essay om hvordan man skriver bedre, røper hun at skriving er som å ro. Jo mer du ror, jo bedre blir du. Ikke bare det, det fins en sammenheng mellom roing og skriving. Når Rough omsider mestrer singelscullerens grunnteknikk, går hun rett hjem til skrivebordet og skriver videre på to essay hun har stått fast i, ett om katten hennes og ett om en reise til India.
Spenningsromaner må være spennende.
Den etablerte spenningsforfatteren Phillip Margolin skriver om sin sjanger. Jeg har aldri lest noe av ham, men jeg har sett navnet hans før, så jeg går ut fra at han er en man bør lytte til. Margolin gir håpefulle spenningsforfattere tre verktøy å jobbe med: En spenningsroman bør inneholde overraskelser, vedvarende spenning og en god slutt med en smart vri. Dette er gode råd som lett kan overføres til andre sjangere. På samme måte som en spenningsroman må inneholde spenning, må en matartikkel handle om mat og en biografi handle om en person.
Henvend deg direkte til leseren
Hver bidige tekst i dette bladet er skrevet i du-form. (”Finnes det et menneske du er interessert i, men som ingen har skrevet en biografi om? Hvorfor skriver du ikke en selv?”) Den direkte henvendelsen gjør at jeg som leser blir mer oppmerksom. Jeg skulle gjerne brukt ordet ”du” oftere i mine tekster, men det kjennes for intimt. Som å forsøke å klemme en venn som kanskje ikke liker å bli klemt.
The Writer har gjort meg til en bedre forfatter
Bladet kan anbefales for alle som har lyst til å skrive spenningsromaner eller litteraturanmeldelser eller artikler om mat. Vi skal være glade for å leve i en tid hvor det finnes utgivelser som the Writer. Det fins talløse eksempler på at begavede unge mennesker har gitt ut førsteutkastet sitt, eller skrevet et essay uten å ro, eller jobbet i årevis med en biografi før de oppdaget at den ikke handlet om noen. Jeg bruker ordet ”talløse” siden jeg ikke vet hvor mange det er snakk om. Bladet kommer ut hver måned, men jeg kommer ikke til å kjøpe flere utgaver. Det ene nummeret inneholder alt jeg trenger, og jeg kommer til å studere det samme nummeret til jeg mestrer teknikkene det formidler. Jeg har begynt å skrive korte setninger med enkle og greie ord. Jeg setter konklusjonene først i avsnittet, i fete typer. Jeg føler meg som en bedre skribent allerede, og det uten å ha satt min fot i en singelsculler.
Første gang publisert i Dagbladet
