– Jeg er først og fremst selvsagt veldig glad for at en forfatter som Lars Saabye har lest og likt boka mi! Det gjør meg litt stolt, sier årets mottaker av Saabye-stipendet Hilde Stålskjær Osen.
– Og så kommer prisen på det best tenkelige tidspunkt: Etter nesten to år hjemme på barsel starter barnet nå i barnehage, og jeg står foran muligheten til å ha et skrivende liv igjen. Jeg har lengtet intenst etter å få skrive – den forrige boka ble for øvrig ferdigskrevet på stellebordet på prematuravdelingen på sykehuset – men samtidig har jeg jo kommet langt bort fra den slags kreativt arbeid. Det er derfor en stor dytt i ryggen og veldig inspirerende å få en sånn anerkjennelse for skrivinga mi som jeg gjør med denne prisen.
Nytt manus på gang
Stålskjær Osen forteller at hun ikke har noe konkret manus på gang, men starter likevel ikke med blanke ark når hun nå får mer tid til å skrive.
– Jeg har en del små brokker av tekst jeg har notert i margen på bøker, på mobilens notat-app osv, i tillegg til at jeg blant annet på trilleturer har lest inn en del tanker på telefonens lydopptaker. Disse skal jeg se mer på nå. Kanskje er det noe der, sier Stålskjær Osen.
Saabye-stipendet – Lars Saabye Christensens begrunnelse
Det er Lars Saabye Christensen som hvert år avgjør hvem som skal motta Saabye-stipendet, som er på kr. 25.000,- og går til en av fjorårets skjønnlitterære debutanter på Cappelen Damm.
Her er den rutinerte forfatterens hyllest til årets mottaker:
Det sier seg selv: det er en enestående følelse å debutere, som er knyttet til den befriende, kanskje magiske opplevelsen av første gang. Straks man begynner på bok nummer 2, altså neste gang, må man tenke: har jeg skrevet dette før, eller enda verre, har jeg skrevet det bedre før. Man kan da bare forestille seg hvordan det er å skrive bok nummer nitten, som kanskje er siste gang.
Dette er utsøkt og alminnelig. Det alminnelige er heller ikke enkelt. Det er sammensatt og smertefullt. I denne innsikten ligger noe av romanens vesen og styrke.
Lars Saabye Christensen
Men når man debuterer er man fritatt fra slik lesning; der man stadig blir sammenlignet med og målt mot den man var. Forfattere bør derfor, av hensyn til seg selv og i den grad det er mulig, late som om de debuterer hver gang de skriver.
Tittelen på Hilde Stålskjær Osens debutroman lyder som en litterær manual i så måte: Vi bare kjører, så ser vi. Det er ikke så lettvint som det lyder. Det krever noe. Bilen må være i stand. Man må kunne noen trafikkregler. Man må ha bensin. Og det er nettopp en befriende rundtur forfatteren tar oss med på.
Hilde Stålskjær Osen har åpenbart et litterært kompass som gjør henne i stand til å håndtere det jeg vil kalle det alminnelige alvoret. Hun tar folkene sine på dypeste alvor. Det er livet det dreier seg om, summen av små og litt større valg.
Lars Saabye Christensen
Handlingen, eller snarere livet er lagt til et mindre sted nordover langs kysten, der vi møter den unge jeg-fortelleren som jobber på hotellet, kjæresten Jørn som drar til sjøs, venninnen Miriam og ellers et presist, og jeg vil si varmt tegnet persongalleri, for eksempel på hotellet, den ensomme sosialantropologen, bryllupsparet, kokken; forfatteren presenterer leseren for noe forbigående, et fravær av dramatikk som i seg selv er dramatisk. Ganske tidlig i romanen skriver hun:
«Kanskje jeg skulle flytte sammen med Jørn. Bo i det nye huset hans når det blir ferdig, på tomten ved siden av morens hus. Plante busker, bake kaker, sortere nyvaska klær, Jørns og mine, legge dem pent i hvert vårt klesskap. Han har snakket om det så vidt. Spurt meg hvilke fliser jeg synes er penest på bad. Eller jeg kan flytte inn til byen. Jobbe på et annet hotell. Få meg utdannelse. Studere noe. Jeg trenger ikke bli her.»
Dette er utsøkt og alminnelig. Det alminnelige er heller ikke enkelt. Det er sammensatt og smertefullt. I denne innsikten ligger noe av romanens vesen og styrke. Hilde Stålskjær Osen har åpenbart et litterært kompass som gjør henne i stand til å håndtere det jeg vil kalle det alminnelige alvoret. Hun tar folkene sine på dypeste alvor. Det er livet det dreier seg om, summen av små og litt større valg.
Det er en krevende genre som gjerne kan hete instant realisme. Med det mener jeg litteratur som fanger det øyeblikkelige og det tilsynelatende, og som på den måten kan løfte den minst ting og gi den betydning.
På Hilde Stålskjær Osens sted, og i hennes språk, som også er et sted, er plass til mer, mye mer, og jeg gleder meg allerede.
Lars Saabye Christensen
Jeg sa at handlingen, altså livet, tilværelsen, tida, er lagt til et mindre sted. Det må korrigeres. Det finnes ikke mindre steder i litteraturen. Alle steder er store nok. På Hilde Stålskjær Osens sted, og i hennes språk, som også er et sted, er plass til mer, mye mer, og jeg gleder meg allerede.
