I den korte romanen Bollekinn møter vi en 13år gammel jente, Casi, og en 54 år gammel mann, Viejo. De to innleder et sterkt vennskap til hverandre. De møtes i en park hver dag fordi Casi skulker skolen. Mannen er opptatt av fuglelyder og Nina Simone sin stemme. På hver sin måte er de misforståtte og utenfor samfunnet.
Etter månedsvis med skulking fra skolen, dukker en politimann opp på døra til Casi. Casi forsvarer seg og lyver for at de ikke skal ringe læreren. Dagen etter blotter hun seg for Viejo som reagerer med å dytte henne vekk. Hun skriver om hendelsen i dagboken sin, men bytter om på rollene. Dagboken blir funnet av foreldrene.
– Med denne boken må leserne ta stilling til sine egne fordommer. Er et slikt vennskap beleilig? Er det passende? Er det farlig?, skriver Sara Mesa i en mail.
Den spanske forfatteren har utgitt tre romaner, Bollekinn er den første som oversettes til norsk. Det er slike fortellinger hun liker å skrive. De korte, ubehagelige fortellingene.
– Jeg liker å skrive historier som utforsker kompleksiteten i menneskets natur, forteller hun.
Ingen anti-Lolita
Bollekinn har solgt ut syv opplag i hjemlandet, og oversettes nå til åtte forskjellige språk. Mesa kan dele at hun er ekstremt lykkelig, og noe overrasket, over den enorme responsen. Hun forteller at hun husker spesielt godt da filmskaperen Pedro Almodóvar omtalte Bollekinn som en god roman i et intervju.
Noen har derimot lest boken annerledes enn hva Mesas intensjonen var. Det unormale vennskapet mellom de to har fått folk til å trekke paralleller til #MeToo-bevegelsen. Det avfeier Mesa kontant.
– Bollekinn er ikke en bok relatert til #MeToo, selv om noen har lest boken som en ”anti-Lolita”.
Veldig interessert i barndom
Hun beskriver seg selv som en umettelig og kaotisk leser, og forteller at hun sjeldent har noen plan når hun selv skriver.
– Jeg skriver vanligvis uten å planlegge så mye, men heller ved å følge intuisjonen min. Etter det må jeg jobbe og korrigere mye.
Hvordan skaper du karakterene dine?
– Mine karakterer er en blanding av ekte mennesker jeg har møtt tidligere, som jeg har transformert med litterære teknikker. De er ofte rare, freaks, tapere, fattige, ”misfits”. Mange barn og tenåringer. Jeg er veldig interessert i barndom.
Mesa forteller at hun alltid kan relatere til karakterene sine fordi hun tror, som Nobelprisvinneren Alice Munro, at alt hun skriver alltid vil bli biografisk. Ikke på grunnlag av handlinger eller hendelser, men følelsene som ligger under.
For øyeblikket jobber Mesa mot utgivelse av sin nyeste roman, Un Amore, som kommer ut i Spania i september. Samtidig sitter hun hjemme og skriver på en novellesamling om familierelasjoner. Mye tyder på at Sara Mesa er et navn det kan være lurt å notere seg bak øret.
