En ung kvinne møter en 17 år eldre forfatter på en fest. De kjenner seg igjen i hverandre og finner et hjem i den andre. I Silje Aanes Fagerlunds debutroman Eneste opplever hovedpersonen en stor kjærlighet mens hun forsøker å finne ut av hva hun vil gjøre i her i livet. Romanen er skrevet med inderlighet og poetisk følsomhet. Når jeg kjenner Silje som en venn er det også slik jeg kjenner henne. Hun er en forfatter som skriver kompromissløst med sin egen stemme.
– Første gang du fortalte meg om “Eneste” var for tre år siden. Vi satt på et diskotek på danskebåten og ropte til hverandre om hvor viktig det var for oss å skrive. Nå er du her. Nå er boka di her. Hvordan føles det?
– De første par ukene rett etter utgivelsen opplevdes mer intense enn jeg hadde forutsett. Boka fikk plutselig endel oppmerksomhet, av både det ene og det andre slaget, og jeg tror ikke man helt kan forberede seg på hvordan det blir. Men nå begynner det bli å bra.
Det er faktisk først nå jeg har klart å ta ordentlig innover meg alt det positive.
– Det er faktisk først nå jeg har klart å ta ordentlig innover meg alt det positive. Samtidig føles det like mye som om jeg står ved begynnelsen av noe som at jeg har fullført noe. Jeg har skrevet denne boka, men hvor skal jeg videre? Å utgi en bok er også å stå på bar bakke igjen. Jeg vil jo fortsette å skrive, og har allerede noen løse tanker om noe… Men det for tidlig å si noe særlig om det nå.
Les også NRKs anmeldelse av «Eneste»: – historia er skildra med eit stort og uironisk alvor som gjer sterkt inntrykk.
– Jeg tenker at boken din ikke bare handler om kjærlighet men om å finne ut av hvordan man vil leve. Hva har de siste tre årene med skriving gjort med deg i forhold til å leve og satse på en måte som føles riktig for deg?
– Selv om boka først og fremst er en kjærlighetsroman, så tenker jeg også at den har elementer av dannelsesroman i seg. Og ja, den handler også om å finne ut av hvordan man vil leve, og det å skulle finne sin egen vei. Men hva disse tre årene med skrivingen av boka har gjort med meg… At jeg igjen har fått bekreftet overfor meg selv at man må bare jobbe på. Så enkelt som det, egentlig. Og at man må våge å ta en sjanse.
Og den usikkerheten må man bare leve med.
– Når man skriver en debut ligger det ofte en frusterende usikkerhet der på om man holder på med noe som vil bli gitt ut og hva som vil skje med en selv når man har gitt så mye av seg selv til noe. Hvordan var det da du endelig visste at det kom til å bli en bok?
– Det var et veldig godt øyeblikk. Man har jo sittet og jobbet så sabla mye, for seg selv, og så skal det endelig bli noe konkret av det, en bok. Et produkt man kan peke på og si at “dette har jeg gjort”. Men fra den første spede begynnelsen og til det som etterhvert ble bok, hadde jeg hele tiden redaktøren min med meg, han hadde sett noen av de første tekstene i boka og likt det veldig godt, så jeg følte hele tiden at jeg holdt på med noe som kunne bli til noe. Men så vet man jo aldri, heller. Og den usikkerheten må man bare leve med.
– Du skriver med en veldig inderlighet. Hvordan tenker du på den inderligheten som et kunstnerisk valg? Mange velger å skrive på en måte som gjør at de også kan gjemme seg litt i tekstene.
– På det beste kan det ligge en dristighet i inderligheten. Det kan jo så lett tippe over, men om man klarer en viss balansegang, å få det til å akkurat ikke tippe (og dette er selvfølgelig ganske subjektivt, hvor det eventuelt tipper eller ikke, men her må man bare stole på seg selv…), så er det inderlige bare en styrke, synes jeg. Det ligger en ubeskjedenhet i det inderlige, og jeg synes det ligger en flott frihet i det, å tillate seg inderligheten. Men dette er jo en smakssak. Jeg liker en sånn type inderlighet, og det gjør alltid inntrykk på meg når jeg finner den i andre bøker. Det har egentlig ikke vært et veldig bevisst valg å skrive inderlig, det har heller blitt sånn fordi det er en personlig smak jeg har. Det er jo naturlig at man forfølger sin egen smak.
– Jeg synes at den måten du skriver på klinger veldig likt med hvordan jeg oppfatter deg som menneske. Det finnes en renhet i formuleringene som jeg også finner i din person og væremåte. Har det vært en prosess å finne den stemmen (i fare for å bruke det forslitte uttrykket “stemme”)?
– Hmm… Jeg tror nok den har vært med meg lenge, den samme stemmen fantes også i et tidligere prosjekt som jeg hadde holdt på med en god stund før jeg begynte på det som ble denne boka. Da skrev jeg kortprosa. En venninne av meg som har også har lest det jeg skrev da, sa hun så den samme stemmen i Eneste som der. Det ble jeg veldig glad for å høre, at hun hadde opplevd det slik. Det er fint at det finnes noe som er deg på den måten, i skrivingen, som noe gjenkjennelig uavhengig prosjektet.
Jeg tror aller mest at kjærlighet er noe man ikke helt kan styre.
– “Eneste” handler om en stor kjærlighet som Silje i boken finner tidlig i livet, og hun spør seg selv om hun noengang kommer til å oppleve en slik kjærlighet igjen. Hva tenker du i forhold til det nå? Er det noe du ønsker i livet? Det her er et personlig spørsmål og du kan svare så upersonlig du vil. Men, som 34-åring merker jeg at jeg ikke helt orker tanken på en kjærlighet som er så stor at jeg må gå i oppløsning igjen. Da tror jeg at jeg kanskje ikke klarer å falle på plass igjen, og det er vel også noe den eldre mannlige karakteren i boka di sliter med. (Unntaket er datteren min. Henne går jeg litt i oppløsning for hver dag.)
– Her har jeg egentlig lyst til å svare upersonlig, men det går nok ikke helt på et sånt spørsmål… Men: Jeg tror aller mest at kjærlighet er noe man ikke helt kan styre. Og at man ikke skal prøve seg på å styre den heller. Nå det er sagt, så tror jeg at omstendighetene rundt en kjærlighet også spiller mye inn på hvordan man opplever den. Altså hvor i livet man befinner seg på det tidspunktet den inntreffer. Hovedpersonen i boka er jo ganske ung, hun har ikke opplevd en så alvorlig kjærlighet før, og derfor blir den ekstra stor for henne når den kommer.
– Jeg synes at du skriver veldig fint om Sylvia Plath og hvordan hun reiste seg etter et stort nederlag i kjærligheten og skrev Lady Lazarus som en del av diktsamlingen Ariel. Jeg ser at det var en ekstrem kunstnerisk triumf, men den blir sjelden sett som det fordi hun like etterpå la hodet i gassovnen og gikk til grunne både for seg selv og de som trengte henne mest, barna hennes. Jeg synes at det er noe fint og litt vondt i at du ser det sånn. Kan du fortelle mer om det?
– Jeg er ikke helt enig med deg i at den ikke blir sett på som en kunstnerisk triumf. Den godeste Harold Bloom, for eksempel, har jo omtalt diktene hennes som “sublime”. Jeg synes Ariel-diktene viser en voldsom kunstnerisk styrke, de har en nærmest selvlysende kraft ved seg som nesten er skummel. Hvor i all verden tok hun det fra, har jeg ofte tenkt når jeg har lest dem. At hun senere tok livet sitt overskygger ikke det for meg. Da jeg skrev inn det med Sylvia Plath, altså når jeg-personen tenker på en scene fra en film om henne hvor Plath nettopp gitt ut Ariel, og sitter og snakker med redaktøren sin og ser ut som om hun vet at hun har fått til noe eksepsjonelt, så var det med tanke på jeg-personens mor. Moren opplever jo et veldig vondt brudd, et brudd som er et stort nederlag for henne, og datteren ønsker så sterkt at moren skal klare å reise seg fra det. Som Lady Lazarus i Ariel, som jo gjenoppstår fra de døde… Det ligger en stor morskjærlighet der, i at datteren så sterkt vil at moren skal reise seg og gå videre. Og det gjør hun jo.
Hun er tøff, rett og slett. Tøff og klok.
– Du har jo oversatt Å skrive av Marguerite Duras. På hvilken måte tar du med deg hennes tanker om å skrive når du selv skriver?
– Duras var gammel da hun skrev den, hun var 79, og hun ser tilbake på forfatterskapet sitt og det å skrive med mye opparbeidet klokskap. Det ligger endel trøst i den boka for meg; hun kan si ting som for eksempel at det har tatt henne tyve år å klare å skive en setning som er helt enkel. Eller at det å skulle skrive en bok er å stå framfor et tomt ingenting, men at dette også er å “befinne seg, nok en gang, foran en bok (…) en mulig bok”. Det er jo en fantastisk tanke. I tillegg har hun en ganske seig fandenivoldskhet ved seg som jeg liker. Hun beskriver blant annet det å skulle skrive en bok som et vågestykke, og at det er slik det skal være. Og hun sier at hun ikke liker bøker som er “sjarmerende”, eller bøker som virker “ufrie”. Hun er tøff, rett og slett. Tøff og klok.
– Hun er jo kjent for å vri og vende på på sin egen livshistorie for så å skrive en hel rekke bøker med en sterk forankring i sitt eget liv. Hvordan ser du på ditt forfatterskap videre?
– Jeg kommer nok ikke til å bevege meg over i noe helt annet, men jeg tenker at man kan ta utgangspunkt i seg selv i større eller mindre grad. Elementer av egne erfaringer vil nok alltid være der for meg. Det er så langt ca. det eneste jeg vet. … Bortsett fra at jeg har lyst til å begynne på en tekst om hester snart! Jeg tror det viktigste er at man holder skrivingen i gang, uavhengig om man ser noe veldig helhetlig og klart for seg eller ikke. Så ser man etterhvert hva som kan ha muligheten til å bli til noe større. Jeg noen løse tanker, da. Som sagt. Men de er veldig løse, såpass løse at det er for tidlig å si noe om dem nå.
