Det ligger en liten andedam mellom Slottet og Litteraturhuset. Hvis Thomas Lundbo er en voksen and med grønn silkekrage, er jeg kanskje en skitten andunge i tenårene. Vi flyter forbi hverandre på den noe ruglete, men nokså stille overflaten av den andedammen som er Oslos litteraturscene.
Slik har det pågått flere våte kvelder i et par år nå. Jeg trodde at han var på fest akkurat som meg, men når jeg leser hans nyeste bok Karakterer etter La Buryére så begynner jeg å lure. Var Thomas Lundbo på jobb? Observerte han oss? Drev han research til en bok som skulle bli så bra at den ble nominert til årets Bragepris? Ja. Kanskje.
Det sier muligens også noe om hans karakter at vi begynte å hilse, til tross for at vi aldri har snakket sammen. Han som er en respektert forfatter og oversetter av flere av Frankrikes største samtidsforfattere og jeg, med denne tvilsomme bloggingen. Jeg har mye fint å si om litteraturfolk i Oslo, men jeg tror at vi kan bli bedre til å hilse på folk uten å ha en grunn til det.
Prosjektet som ble til boken
Karakterer etter La Bruyère begynte som en idè til et oversettelsesprosjekt. Karakterer av Jean De La Bruyère er et fransk verk fra 1688, skrevet under barokken i miljøet rundt det franske hoffet. Den er basert på den antikke filosofen Theofrasts verk ved samme navn. Det kan høres vanskelig ut, men resultatet er et treffende portrett av personlighetstyper i Norge i 2014. Ulike former for egosentrisk fremferd harseleres med. Det er morsomt og lett å kjenne igjen typer man har vært borti. Litt mer ubehagelig blir det når man også begynner å kjenne igjen seg selv.
I 1688 eksisterte ikke forfatterrollen slik vi ser den i dag. De som skrev skulle ikke rendyrke seg selv, sitt image eller finne sin unike litterære stemme. Det nobleste de kunne gjøre var å kopiere antikkens mestere, og man måtte ikke innbille seg at man kunne gjøre det bedre enn dem. Det var et samfunn der fortiden var klokere enn nåtiden og individet ikke stod i sentrum. Er ikke det bakvendt?
La Bruyère kopierte, men etter hvert som han skrev, og han fortsatte å utgi flere utgaver av Theofrasts. Karakterer ble hans egen stemme, observasjoner og meninger om menneskene han omgav seg mer tydelige.
– La Bruyère bruker Theofrast for å legitimere prosjektet, men han iscenesetter seg selv mer og mer. Han bruker skrivingen til å løsrive sitt eget jeg. Han motsier sitt eget prosjekt. Det spriker i mange retninger. Det spriket har jeg forsøkt å bevare, sier Lundbo.
Første gang Lundbo støtte på La Bruyère var mens han studerte fransk litteratur i Toulouse. Når han mange år senere begynner å leke seg med en norsk oversettelse, oppdager han akkurat som La Bruyère at hans egen stemme begynner å skinne igjennom tekstene.
-Jeg fant ut at jeg kunne gjøre ting som man ikke kan gjøre ellers. Jeg merket at jeg kom borti et språk som er drivende, som gav meg et ståsted jeg ikke ville hatt ellers. Istedenfor et jeg som stiger frem, ble det et jeg som synker ned i teksten. Det ble et rom der jeg kunne begynne å si ting også, sier Lundbo.
– Jeg prøver å si noe om tendenser i vår tid som jeg tror er farlige. Vi lever i et samfunn der alle må få bli seg selv, uten hensyn til hva det betyr for verdens utvikling. Det blir vanskelig å snakke om store ting, å endre utviklingen. Respekten for at den enkelte skal få mene sitt er større enn konsekvensene. Med klimaproblemer og finanskollaps er vi nå kanskje i en situasjon hvor vi ikke kan tillate oss det. Alle tror at de er seg selv, men kanskje gjør det at man rendyrker egenskaper som ødelegger relasjoner og muligheten til å snakke på et felles grunnlag, sier forfatteren.
– Det er jo der jeg har mitt utgangspunkt. Man er ute i et rom hvor det er mange tydelige typer. Folk markedsfører seg selv. Underveis mens jeg skrev begynte jeg å se paralleller mellom et fransk hoffliv i barokken og min nåtid. Hoffkulturen er en beskyttet boble der man ikke trenger å ta hensyn til verden utenfor. Ingen jobber med produksjon. Det handler om å iscenesette seg selv. Å vise hvem man er, sier Lundbo.
–
– Jeg har kanskje tenkt på det et par ganger. Kan jeg skrive dette?
Lundbo legger armene i kors foran brystet.
– Men, det betyr kanskje at jeg er inne på noe.
Han legger det ene beinet over det andre.
– Nå snakker vi om ting jeg synes at det er vanskelig å si noe om direkte.
– Jeg merker at folk har vanskelig for å se at jeg gjør to ting på en gang, at dette både er min tekst og en oversettelse. Man er så veldig opptatt av at folk skaper seg selv, av hva slags identitet man har. Med denne boka har jeg prøvd å bryte ned skillene mellom det å være forfatter og det å være oversetter. Samtidig merker jeg at disse tankeskillene ligger veldig sterkt i meg også, og at jeg har et driv etter forfatteridentiteten. Jeg merker at jeg blir veldig opptatt av å presisere at jeg har skrevet det aller meste av teksten i boka selv. Forfatteren har så stor respekt i vårt samfunn. Jeg tror at det har noe med individfokuset å gjøre. Du sitter alene og skaper noe med ditt eget indre. Det er på en måte det ypperste du kan bruke deg selv til.
– Jeg tror ikke at det er mulig å skrive noe bra bare ut i fra seg selv. Vi må forholde oss til litteratur som en stor og åpen masse som alle kan delta i. Det er vel noe av det jeg prøver å vise med denne boka. Og det gjelder ikke bare for litteratur, sier Thomas Lundbo.
Til bokhandel: Thomas Lundbo Karakterer etter La Bruyère
