Liker du Halvbroren på tv, så bør du ikke bare lese Halvbroren om igjen, men også nyte høstens Saabye Christensen roman Sluk.
«Romanen min er som en okse, og filmen er som en buljongterning,» sa Ernest Hemingway. Jeg ble lettet og glad i går, for jeg var nesten like begeistret som kritikerne over premieren på Halvbroren. Jeg syntes at mye av magien fra romanen var i behold og at det var mange fine rolletolkninger – ikke minst av Ghita Nørby og Frank Kjosås. Så var det også noe smårusk, og jeg kan fortsatt ikke forstå at det ikke er mulig å lage lyd på norsk film slik at man kan høre replikkene.
Uansett hadde jo Hemingway et poeng. Om ikke Halvbroren på tv blir et «buljongpar», så vil den naturligvis ikke ha romanens mangfold. Jeg håper og tror at opp mot en million nordmenn vil følge Halvbroren på tv, og at det fører til at mange vil lese flere av Lars Saaabye Christensens romaner på nytt. Selvsagt bør du lese Halvbroren igjen, men jeg vil gjerne minne om at Sluk kom ut i høst. Etter min mening er det Saabye Christensens beste roman siden Halvbroren. Her er noe av det jeg skrev om den i høst:
«Sluk er en slags kinderegg av en bok. Du får to fantastiske romaner i én som begge kunne ha stått på egne ben, og umiddelbart er det ikke helt lett å se hva sammenhengen er. Men naturligvis er det en mening med dette, og Saabye Christensen binder dette elegant sammen med en epilog som gjør at man også leser boka som en slags selvbiografi. Den første delen av Sluk minnet meg om Roy Jacobsens Vidunderbarn. Den foregår på Nesodden i 1969 den sommeren mennesket landet på månen. Den 15 år gamle Chris Funder er hele sommeren på Nesodden med moren sin, mens faren er i byen med brukket bein. Funder vet han er dikter og får til og med både en venn og en sommerforelskelse nærmest pga et måne-dikt han aldri blir ferdig med. Denne delen av Sluk er varm, poetisk og lett selv om det ender i dramatikk som gjør dette til noe mer enn et nostalgisk sommerminne. Denne første romanen i romanen minner i alle fall meg om den sommeren jeg fylte 15 og alt det som det innebar, og ikke minst inneholder den et utrolig vakkert morsportrett av en forsiktig hjemmeværende kvinne.
Den andre delen eller den andre romanen foregår i den amerikanske småbyen Karmack. Den handler om ulykkesfuglen Frank Farelli som også bor sammen med moren sin, og han kan i alle fall ikke fortelle hjemme hva han har rotet seg opp i. Om første del av Sluk til tider kan virke som en deilig sommerdrøm, er denne andre delen mer som et mareritt. Men det er likevel så vakkert gjort, så ømt, trist og klokt. Derfor sitter man som en leser igjen og tenker over livets avgjørende begivenheter, over de valgene man har tatt og hvordan det former en.
Sluk er en bok til å bli klok av og til å reflektere over livet, og samtidig er det umulig ikke å juble over språket i romanen. Man kan nærmest slå opp på hver side og finne noen vakre tekstlinjer å sitere. Jada, jeg er fra meg av begeistring, men heldigvis er også kritikerne enige. Så hvis du ikke lar deg overbevise av meg, sjekk ut disse:
«Det er sjelden jeg har lest en mer poetisk, elegant og original forfatterbiografi. Underholdende er den også – og med en epilog så intens, eksistenstung, autentisk og vakker at den slår meg helt ut.» Cathrine Krøger i Dagbladet
«Et originalt mesterverk.» Rune Hallheim, Aftenposten
«Det er simpelthen strålende(…)Hadde vi hatt terningkast, skulle han fått yatzy i seksere.» Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land
«(…)samtidig har den noe gåtefullt og uutgrunnelig over seg, som gjør at jeg synes dette er en av de bedre romanene fra Christensens hånd.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«en vakker hyllingssang for sekstitallets husmødre, og en slags innpakket påminnelse om hva som faktisk betyr noe her i verden. … en vellykket roman, og et spesielt fint bilde av morskjærlighet.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
