Sophia Saenger har egentlig alltid skrevet. Da hun var ti skrev hun en liten roman i en skolebok (den handlet om hester). Men først som nybakt mor i permisjon skjønte hun at det var noe hun hadde skikkelig lyst til å få til. Hun begynte å skrive små historier.
– Jeg sendte inn en halvferdig samling til et annet forlag og fikk blankt avslag. Da ble jeg litt skremt, sier hun og ler.
Hun fortsatte å skrive, selv om det tok lang tid før hun sendte inn noe nytt.
Da idéen til det som skulle bli debutboka begynte å spinne i hodet hennes, skrev hun et fullstendig førsteutkast før hun sendte fra seg manuset. Men Ingenting her tilhører meg var langt fra ferdig, skulle det vise seg.
Om boka
«Ingenting her tilhører meg»
Sophia Saengers debutroman Ingenting her tilhører meg er en sår og kompleks debutroman om grenser og ujevne maktforhold.
Thea er 15 år, har skilte foreldre og føler seg utenfor. Hun har begynt på videregående, men sliter med å finne seg til rette. Det finnes én person som ser Thea for den hun er, nemlig vikarlæreren Kathinka.
Kathinka inviterer Thea med på café, tilbyr henne sigaretter, gir henne klær og en sølvring. Og, etter hvert, en massasje. Hva er det Kathinka vil med Thea? Og hvilke konsekvenser får det for henne å bli sett for første gang av en som tøyer grensene for det akseptable?
Stavanger Aftenblad om boka:
«Det er interessant å se hvor fint forfatteren spinner et nett rundt hovedpersonen, nesten som en usynlig og følelsesmessig kontrakt som etter hvert gjør det nesten umulig for den unge jenta å si nei. Jeg liker hvordan Saenger fanger følelsene og lar det hele utvikle seg fra noe helt uskyldig, mot noe som stadig gir litt mer vondt i magen.»
Ingenting her tilhører meg kan bestilles hjem her
Kjøp Ingenting her tilhører meg som e-bok her
Tilbake til skolebenken
– Det begynte med karakteren Kathinka. Jeg var veldig interessert i personen hun var: en voksen person som sliter med å knytte emosjonelle bånd til andre voksne, forteller Saenger.
Hun har valgt Fuglen som møtested, kaféen som gjerne er full av videregåendestudenter fra nærområdet. For et halvt liv siden var Sophia Saenger en av dem. Under arbeidet med boka måtte hun hente frem 15-åringen i seg selv.
Ingenting her tilhører meg åpner i et klasserom på en ikke navngitt videregående skole ved Akerselva. Thea har nettopp begynt på videregående, og er på det skjøre stedet i livet der man prøver hardt å bli voksen, men fremdeles i høyeste grad er et barn. Hun føler seg utenfor, og bor med en mor som har sunket inn i seg selv etter at faren forlot henne for Theas fiolinlærer. Faren har et nytt, lite barn, og strever med å nærme seg sin første datter igjen.
Kathinka er Theas vikarlærer, en rotløs noen-og-trettiåring. Etter flere runder omskriving endret bokas synsvinkel seg fra lærer til elev.
– Det funka bedre med Thea som hovedperson. Men det var veldig nyttig for meg å skrive et helt manus med Kathinka som jeg-person først. Det gjorde at jeg ble godt kjent med hennes bakgrunn også.
Uten filter
Etter en vanskelig episode i timen, blir Thea invitert med på kafé av læreren sin. Neste gang spiser de pizza sammen. Etterhvert inviterer Kathinka henne med hjem, låner henne klær, byr henne en sigarett. Sakte men sikkert utvikler det seg et slags vennskap der Kathinka sitter med all makten.
Hver bevegelse, hver endring i ansiktsuttrykk, fanges opp og beskrives på en måte som gjør teksten nærmest klaustrofobisk.
– Jeg ville gjøre det veldig tydelig hvordan Thea opplever verden: som et veldig intenst sted. Hun er helt uten filter. Og det er det som gjør at hun er sårbar for det som skjer, forklarer Saenger.
Hun tror Kathinkas behov for å knytte seg til et annet menneske på et dypt emosjonelt plan, gjør henne blind for at det er et barn hun forholder seg til.
– Hun har nok lettere for å connecte med unge folk. Og så er hun kanskje på et lignende modenhetsstadium som folk på Theas alder. Hun tenker nok at hun er en god støtte for Thea, det er nok intensjonen hennes.
Inn i gråsonen
Ettersom handlingen utfolder seg flyttes grensene for hva som er greit umerkelig. Leser man velvillig på Kathinkas vegne tar det tid før man plukker opp at hun har et slags eget motiv, at måten hun behandler Thea på grenser til manipulering.
– Det er litt meningen, at det skal være tvetydig; det er veldig i gråsonen, i et grenseland for hva som er akseptabelt. Det blir tydeligere at noe skurrer i øyeblikk som da hun tilbyr Thea en røyk. Da blir man obs på at noe er off.
Kathinka har vokst opp ensomt, med en mor som ikke har vært der for henne i det hele tatt. Derfor har hun har lært seg å få ting som hun vil på en litt spesiell måte, tror Saenger.
– Det er derfor hun blir manipulerende.
Gråsoner og uvanlige relasjoner har alltid interessert Sophia Saenger.
– Denne boka er et forsøk på å undersøke det og prøve å forstå det. Det er spennende å forske i de følelsene.
Et voksent stoff
Selv om boka er skrevet fra en femtenårings perspektiv, ser hun på det som et voksent stoff.
– For meg er det viktig at det ikke var en jeg-person, for eksempel. Jeg ville ha den voksne stemmen litt i bakgrunnen, en observatør som er der sammen med Thea.
Hun har vært opptatt av at å ikke være moraliserende eller konkluderende.
– Jeg har jo mine egne meninger om hva som skjer, men det er en utforskning som jeg håper kan være åpen for diskusjon. Man får ikke servert en fasit. Jeg er spent på hva folk tenker.
Leser mest kvinner
Da hun var hjemme med sitt andre barn og pandemien var i gang, lette Saenger etter noe å gjøre igjen. Denne gang ble det smykker.
– Jeg har laget smykker til meg selv og venner lenge, så jeg lagde en liten Instagram-butikk. Da det gikk bra, utvidet jeg til nettbutikk. Jeg har en kjæreste og en svoger som kan de greiene der.
Kombinasjonen smykkedesigner/forfatter har vist seg å funke bra, og gir henne mye tid til å skrive.
– Jeg skriver veldig mye, så fort jeg har tid. Jeg har en forståelsesfull kjæreste, men det er perioder med deadlines og stress og syke barn der vi må sitte mye på kveldstid. Det er krevende, men jeg føler meg veldig heldig som har den muligheten.
Hun nevner Fay Weldon, Han Kang og Alice Munroe som viktige litterære forbilder.
– Jeg leser veldig mye kvinnelige forfattere. Jeg vet faktisk ikke helt hvorfor, det er vel bare det at de forfatterne som har grepet meg mest de siste årene tilfeldigvis har vært kvinner.
Blant norske forfattere trekker hun frem Hanne Ørstavik, Nina Lykke, Beate Grimsrud og Jon Fosse som favoritter.
Ikke ferdig med tematikken
Dagens Fuglen-klientell ser ut til å først og fremst bestå av voksne som jobber i stillhet. Nå som boka er ute, føler Saenger seg ferdig med skolens klaustrofobiske verden. Hun har derimot allerede begynt på neste prosjekt, men vil ikke røpe noe konkret.
– Det er også en spesiell relasjon, men en helt annen.
Tematikken tar hun med seg videre.
– Jeg har nok planer om å skrive mer om uvanlige relasjoner mellom mennesker. Det er jeg ikke ferdig med å utforske.
