Sophia Saenger har gjort det til sin hovedoppgave å skrive. Det er ganske nøyaktig ett år siden Boktips møtte henne for å prate om debutromanen Ingenting her tilhører meg. Nå er hun publiseringsklar igjen. Kjære bror, lille søster utforsker, i likhet med debuten, et tabubelagt forhold, denne gang mellom to fosterbarn.
Søskenforhold med uklare grenser
Kjære bror, lille søster følger Kristoffer og Lucie, som tilbringer en, ytre sett, idyllisk småbruksommer i Sverige med to venner og Kristoffers nye kjæreste (spoiler: det er duket for sjalusi). En distansert tredjepersonforteller beveger seg inn og ut av hovedkarakterene.
De to, som i nåtidsfortellingen er midt i 20-årene, vokste opp sammen i en katolsk fosterfamilie. Kristoffer kom dit som spedbarn, Lucie noen år senere, traumatisert av en mor som forsvant og en far som tok livet av seg. De to barna blir tette med en gang, og i tenårene begynner søskenforholdet å bevege seg mot noen uklare grenser.
– Hva er det som trekker Lucie og Kristoffer mot hverandre?
– Jeg har tenkt hele tiden at det seksuelle er et symptom, selv om det er veldig tydelig, et sterkt uttrykk, men at det er symptom på at de har vært ensomme sammen, de har vært veldig rotløse og funnet røtter i hverandre, og dét er dét. De er veldig symbiotiske, og blir det tidlig i barndommen. Kristoffer hadde blitt en ganske annen om ikke Lucie hadde flyttet inn. De kjenner igjen noe i hverandre, og det blir veldig sterkt. Han blir en sterk omsorgsperson for henne, samtidig som de oppdager sin seksualitet gjennom hverandre.
Å se forbi det syke
– Du sa sist at du trekkes mot uvanlige relasjoner og tabuer. Hvorfor det, tror du?
– Jeg tror det er fordi det som er følelsesdrevet er veldig interessant for meg. At de følelsene som oppstår i folk er spennende å forske i, for de er ofte så nyanserte. Følelser som både innebærer kjærlighet og skam, for eksempel, synes jeg er spennende å prøve å forstå. Forhold mellom bror og søster er tabubelagt, og på mange måter vanskelig å forstå. Det er ofte fokuset i litteratur og film om temaet; veldig ofte er det det syke, det stygge og det farlige som er vektlagt. Jeg hadde lyst til å finne noe av det som også kan være naturlig, eller føles naturlig for dem, og prøve å se forbi det syke. Selv om det også er der, selvfølgelig.
– Leseren får stadig små drypp av informasjon, du nærmer deg en hendelse, før du slipper den igjen. Hvordan har du jobba for å balansere informasjonen?
– Det var noe av det jeg syntes var vanskeligst. Nåtidshistorien kom først, og så kom oppveksthistorien underveis. Det var både veldig gøy og utfordrende. Når skal jeg si noe om denne situasjonen neste gang? Hvor mye skal jeg fortelle? Det er første gang jeg har gjort dette. Så vi får se hvordan det funka.
HØRT OG LEST
Hva har du hørt og lest mens du har skrevet?
LEST:
The cement garden av Ian McEwan.
Om en søskenflokk som vokser opp i en liten by, der begge foreldrene dør. De to eldste søsknene, som er tenåringer, er så redde for å bli tatt av barnevernet at de skjuler foreldrenes død for omverdenen. Og så danner de en liten lukket hule i det huset, med to småsøsken som de tar seg av, mens de inntar en type far- mor-ansvar, samtidig som de oppdager sin egen seksualitet. Det tabubelagte og syke med det kommer frem, men også hvordan noe sånn kan skje. Det blir forståelig i settingen.
HØRT:
Jeg har hørt på folkeviser om temaet i boken. Det synes jeg sier noe om at det alltid har vært et fenomen, og at det alltid har vært tabu. Av gode grunner da. Men det er interessant allikevel. Det er veldig alvorlig ofte, i folkevisene, sånn: søsken som får barn med hverandre og så dreper han henne fordi hun er gravid. Det sier noe om det ekstreme i det.
Jeg har også hørt mye på irsk folkemusikk, og det har nok preget den tidløse og romantiske stilen. Og jeg har hørt mye på Kate Bush, som er veldig romantisk og gotisk, nesten. Og mye dream pop som Cocteau Twins. Mye drømmeaktig, gotisk musikk.
Idealistiske fosterforeldre
Parallelt med nåtidsfortellingen får vi gradvis innblikk i oppveksten hos fosterforeldrene Inger og Johannes, som forgjeves forsøker å bremse det de mener er i ferd med å bli et “unaturlig” bånd. Istedet ender de med å skyve de to barna unna.
– Inger og Johannes takler ikke situasjonen spesielt bra, men samtidig er det vanskelig å tenke seg hva de kan gjøre. Hvor mye ansvar har de?
– De har jo egentlig ganske mye ansvar, men kunne også spurt mer om hjelp. Inger er av typen som vil fikse det selv, vil få det til selv. Til og med Johannes holder hun utenfor. Underveis i arbeidet hadde jeg en lang samtale med en psykolog som har jobbet mye med fosterbarn. Han sa mye interessant, blant annet at det er stor forskjell på hvordan man går inn som fosterforeldre, hva slags visjon og plan man har. Ganske mange har en idealistisk tilnærming, “kom hit, jeg skal redde deg”, liksom. Og Inger er nok i den gata der. Hun prøver veldig hardt, og så blir det vanskelig likevel. Spesielt når Lucie, som rett og slett har ganske store problemer, dukker opp. Hun har mange traumer, men også mye fantasi, og er spennende for Kristoffer.
– Det er også vanskelig å få hjelp, det var i tillegg noe jeg snakket med psykologen om: du må skrike ganske høyt, og det er det få som gjør. Det handler både om stolthet, kanskje, men også om at det er så vondt å feile, å ikke få det til. Historien er litt tidløs, jeg har bevisst prøvd å holde det utenfor historien, om den foregår i dag eller på 60-tallet. Ifølge psykologen er det fortsatt vanskelig å få god hjelp, og det er fortsatt mange i fosterfamilier som sliter.
– Du sa du ikke var politisk motivert, men er det en liten knagg her likevel, kanskje?
– Ja, absolutt. Jeg engasjerer meg veldig i det der. Samtidig er jeg opptatt av at det er fiksjon, det er jeg som har funnet det på, og psykologen er sikkert helt uenig i mye av det jeg har skrevet. Men det er et viktig tema, også det som handler om ensomhet, det å vokse opp ensomt, og hva det kan gjøre med oss.
Se dette innlegget på Instagram
Vekk fra virkelighetslitteraturen
– Årets roman er skarpere i formen, setningene har blitt kortere, mer presise. Er det din stemme som utvikler seg, eller mer at denne formen passer dette innholdet?
– Jeg tror kanskje det er min stemme som har utviklet seg. Jeg føler nok at den første boka var et eksperiment. Jeg hadde skrevet lite før, og ante ikke hva jeg gjorde. Denne gangen har jeg nok følt meg mer sikker. Usikker også selvfølgelig, i perioder, men det var på en måte, hva skal jeg si, veldig annerledes å skrive den.
– Hvordan da?
– Den første lå nok tettere opp til mitt liv, selv om det ikke handlet om meg. Jeg brukte mer av meg selv. Det gjør man jo alltid når man skriver skjønnlitteratur, tror jeg, i en eller annen grad, men disse karakterene ligger lengre fra meg personlig. Jeg følte meg litt som Gud, som hadde disse dukkene jeg kunne bestemme over.
– Er det et slags bevisst steg bort fra virkelighetslitteraturen?
– Kanskje. Ja. Jeg kjente nok ihvertfall med denne boka at jeg trives veldig godt i fiksjonen. Og det gjelder nok også når jeg leser bøker, selv om jeg har lest Annie Ernaux, for eksempel, og elsker henne, men jeg foretrekker nok – og dras nok mer mot – fiksjonen. Det er en frihet der som er veldig deilig, det er det jeg liker med å skrive. Å leve meg inn i en eventyrverden og forsvinne selv, nesten som å leke da man var liten.
Menneskets absurditet
– Boka åpner med en tordivel som blir blåst mot ruta på en bil og blir liggende på bakken. Hvorfor valgte du det bildet?
– Jeg ville starte med at vi ser det utenfra, og så zoomer inn. Det setter tonen for resten av manus. Du ser det både utenfra, men går også inn i menneskene. Og så ville jeg knytte det nært opp til naturen, for naturen er viktig for hovedpersonene, og for meg. Jeg liker godt å leve meg inn i de bildene. Jeg tenkte mye, mens jeg skrev, på hvor absurd mye av det mennesker gjør er. Jeg tenkte på hvordan det ville oppleves for dyr, som bare er programmert til å leve som de lever. Vi er så rare i forhold. Hvordan ville det se ut for en tordivel å se det der?
– Hva gjør vi som er rart?
– Sånn Lucie holder på, for eksempel, det er veldig følelsesdrevet. Og det er nok sånn jeg skriver også, jeg skriver veldig følelsesdrevet, ikke politisk eller akademisk eller noe. Når vi har sterke følelser gjør vi mye rart, vi tenker kanskje at vi skal gjøre én ting, men gjør noe helt annet. Og det er det denne historien handler om, føler jeg.
Boka Kjære bror, lille søster kan du bestille hjem her.
