Vogt begynte å skrive med utgangspunkt i morens historie for mer enn ti år siden. Den gangen handlet tekstene om at moren var psykisk syk.
– Det var så mye vi ikke kunne snakke om og dele når hun var i sin egen verden og jeg utenfor. Jeg ville skrive oss frem igjen. Brokker og biter som ennå finnes i boka fikk hun lese, og det har vært en styrke for meg, at hun visste at jeg skrev om oss, og ga meg frihet til det, forteller Stina Vogt.
Kjøp Men hvordan skal jeg gråte når det blomster så voldsomt langs veiene? som e-bok
Avhengighet og omsorg
Boka Men hvordan skal jeg gråte når det blomster så voldsomt langs veiene? er en poetisk fortelling om tre generasjoner kvinner under samme tak, der samholdet er sterkt og barndommen fri.
– Jeg tenker at de er en kvinnelig treenighet. Litt mytiske. Det finnes både avhengighet og omsorg mellom dem. Både lett og tungt. Moren tar størst plass, kanskje, som både datter og mor. Og så gjør hun det ordinære lille livet fantastisk for dem alle tre. Datteren har en skjerpet oppmerksomhet og passer på moren sin. Det tenker jeg er ganske vanlig å kjenne på for oss som har vokst opp med foreldre som sliter på en eller annen måte, sier Vogt.
Jeg-et i boka har en mamma som bader i fontenen og en mormor som abonnerer på psykologiblader. I hagen er plantene uregjerlige og lunefulle.
– Det ligger mye omsorg i å pleie planter, men denne familien er ikke først og fremst opptatt av å holde plenen kort. Almetreet er eldre enn mormor, hagen er en del av dem.
om forfatteren
stina vogt
Navn og alder: Stina Vogt, 37 år
Hvor kommer du fra? Oslo
Når begynte du å skrive? Jeg var en iherdig dagbokskriver fra jeg var barn, og begynte å ta skrivingen på alvor i starten av 20-årene.
Hvor og når skriver du? Jeg skriver hjemme, skyver stuebordet mot veggen og innfører et hardt regime. Ellers funker det også bra å reise vekk, og skrive et sted uten å måtte ta telefonen. Jeg er utpreget sosial, så skriving handler mye om å ha selvdisiplin nok til å ikke ringe noen. Holde ut, liksom.
Hva opptar deg ved siden av å skrive: Musikk, familien og vennene mine.
Leser nå: Felicia Stenroths Handens rörelser. Salka Valka av Halldor Laxness. Men det går for sakte. Har ambisjoner om å lese fort og mye.
Hører på: Nina Simone og Anne Linnet har vært viktige for boka og for meg.
Hva inspirerer deg? Fellesskapene jeg har med andre som skriver, jeg hadde ikke klart meg uten dem.
Vil du anbefale en gammel bok? Marosa Di Giorgio, The History of Violets.
Vil du anbefale en ny bok? Skabelon av Malin C.M. Rønning.
Hva ville du reddet ut dersom det begynte å brenne? De levende først, så det måtte bli katten, nærmeste naboer, og så fotoalbum, gamle brev, dagbøker, og alt med affeksjonsverdi … og klærne mine. Det hadde vært forferdelig. Jeg har ikke bekymret meg så mye for brann tidligere. Men det gjør jeg nå.
Det overdådige
Stina Vogt forteller at hun insisterer på en overflod i tekstene sine. At fortellingen skulle være overdådig med nesten for mange blomster, for rosa himler og for tung parfyme. Men hun lar seg også inspirere av konkrete ting.
– For eksempel kjøpte jeg en fantastisk lampe på loppemarked tidligere i år, en liten kvinneskulptur som lener seg over et vann, og så lyser selve vannet i grønt glass. Når jeg tenner den, føler jeg at uventede ting kan skje mens jeg skriver.
Hva tenker du om minner og hvordan vi tar vare på dem/hvordan de blir tatt vare på og husket i teksten?
– Minnene har vært med på å gi form til boka. Jeg har puslet dem sammen. Men jeg ville ikke skrive en tilbakeskuende tekst, jeg ville at moren, datteren og mormor skulle få være levende. Midt i livet. Med alt det innebærer. At alt skulle få være i presens. Selv om det også handler om å miste noen, sier Stina Vogt.
– Tiden blir så rar. Alle tider er på en måte akutte, men samtidig er alt for alltid forbi. Jeg er en tilbakeskuende person. Det beste har alltid hendt. Det kjennes som en trussel at tiden går. Jeg har prøvd å bruke denne hangen til noe positivt ved å skrive. Vi kan ikke holde fast på noe uansett, avslutter forfatteren.
