Therese Bohman: – Den eldre, hvite mannen har fått ufortjent mye kjeft på 2000-tallet

Ah, Sverige: Abba og Ikea. Midsommar og köttbullar. Og ikke minst: Den politiske korrekthetens høyborg.

Svensk kulturdebatt har for skravleklassen vært et skrekkeksempel på linje med svenske tilstander i gjengmiljøene.

Men ettersom #metoo, Black Lives Matter og andre av de siste årenes kulturkrigs-slagmarker har glidd over i en stadig mer frustrerende og irrelevant woke-debatt, kan det innimellom virke som pendelen begynner å svinge tilbake.

Forhåpentligvis ikke så mye tilbake til en verden der rasisme eller seksuell trakassering ikke blir tatt seriøst, som til en verden som har plass til større nyanser.

En av dem som drar i pendelen, er Therese Bohman.

Den svenske forfatteren – hvis litterære forbilder inkluderer Michel Houellebecq og Karl Ove Knausgård – debuterte i 2010, men ble først kjent her til lands med legeromanen Den andre kvinnen fra 2014.

Boka fikk terningkast 6 og ble for alvor en snakkis da den ble viklet inn i en svensk-norsk debatt om den såkalte ‘kulturmannen’.

Den Svenska Akademien hadde på dette tidspunktet enda ikke kollapset under vekten av sine egne ‘kulturmenn’, men debatten på kultursidene raste rundt ting som Karl Ove Knausgårds kvinnesyn – og nå også Bohmans romanpersoner.

Finnes det noe kjedeligere ord enn maktforhold?

Den gang handlet romanen om en kantineansatt ved et sykehus som innleder et forhold til en eldre, gift lege.

I årets roman, Andromeda, er sykehuskorridorene byttet ut med forlagskontorer, og handler på sin side om forholdet mellom en ung, kvinnelig praktikant og en eldre redaktør.

Med andre ord, en handling som man med post-metoo-briller fort assosieres med de siste 15 årenes litterære buzz-ord: Virkelighetslitteratur. Anklageskrift. Og ikke minst: Maktforhold.

Finnes det noe kjedeligere ord enn ‘maktforhold’, okker romanens radarpar, Sofie og Gunnar seg. De lover hverandre å aldri gi ut en bok med akkurat det ordet i baksideteksten.

– ­Jeg tenker at det er noe veldig instrumentelt med det ordet – som om menneskelige relasjoner alltid kan reduseres til noen få enkle parametere, sier Bohman når vi spør henne hva det er ved ordet ‘maktforhold’ som får en liten bit av oss til å dø hver gang det nevnes. 

– I virkeligheten er det jo alt det andre som gjør relasjoner interessante og verdifulle.

Kollegers skulende blikk

Andromeda er en bok om alt det andre som gjør relasjoner interessante og verdifulle. Sofia er stolt over å ha landet en praktikantstilling på det ærverdige forlaget Rydéns, men føler seg utilstrekkelig. Det er helt til hun møter redaktøren Gunnar, og slumper ut med en ærlig dom over en av forlagets nyutgivelser.

Gunnar, en eldre mann med sterke aversjoner mot kremmersjelene i forlagsbransjen, ser noe i Sofia og tar henne under sin vinge. Snart får hun fast jobb, og hun klatrer raskt opp i systemet, men hennes fascinasjon for Gunnar gjør henne blind for kollegers skulende blikk i gangene.

Det må da være noe mer mellom dem?

Jeg har kjent flere slike dannete, hyggelige menn som har vært veldig snille mot meg

En relasjons nyanser

Men Bohman virker ikke interessert i å skildre et forhold man kan kalle problematisk. Tvert imot er hun opptatt av nyansene som finnes mellom bredpenslede konsepter som ‘vennskap’ og ‘romanse’, og gjør oss oppmerksom på vårt manglende språk for ulike typer relasjoner.

Det er Gunnar og Sofies kjærlighet til litteraturen som binder dem sammen, og deres kjærlighet til hverandre kanaliseres gjennom litteraturen.

Lange samtaler hver torsdag på Operakällarens Bakficka blir aldri til noe mer enn intellektuell stimuli.

Det finnes en attraksjon der, ja, lengsler, til og med erotiske fantasier, men det forblir nettopp fantasier for dem begge.

– Jeg tror at de begge har behov for hverandre på flere nivåer: Sofie liker å ha funnet en mentor, en eldre og erfaren person som tar henne på alvor selv om hun føler seg så forkommen på forlaget. Dette gjør at hun vokser som person.

– Og hos Gunnar kan jeg tenke meg flere psykologiske årsaker: Han har alltid trivdes godt i kvinners selskap, og han har ingen egne barn og reflekterer mye over hva han egentlig vil etterlate seg når han er borte. I Sofie finnes noen som kan videreføre arven etter ham, sier Bohman.

– Dessverre er de gode eldre mennene en utdøende art

For Gunnar er en mann av den gamle skolen. En selvlært gentleman fra en arbeiderklassebakgrunn, som kom inn i bokbransjen, like mye ved en rekke tilfeldigheter, som av en genuin kjærlighet til litteraturen.

Til tider stokkete og naiv, men med gode intensjoner – en figur som gjør det lett å forstå at man fort kan føle seg misforstått på sine eldre dager.  

Sofie, på sin side, har et distansert forhold til sin egen generasjon, hvis forhold til identitet hun oppsummerer slik:

«Alt en ung kvinne ytrer, kan anses både som relevant og radikalt siden det alltid fins mange mennesker som av ideologiske og økonomiske grunner synes at det er viktig å ta meningene til unge kvinner på alvor».

Aftonbladet beskriver romanen som en «mild kulturkonservativ provokasjon».

– Er boka et forsøk på nyansere vår tids syn på den gamle, hvite mannen – eller et forsøk på å komme vekk fra identitetspolitikken overhodet?

– På sett og vis, ja – selv om det ikke var hovedgrunnen til at jeg skrev boken. Men jeg innså mens jeg skrev den at jeg faktisk synes at den eldre, hvite mannen har fått ufortjent mye kjeft på 2000-tallet, sier Bohman.

Hun henviser til den svenske kulturdebatten, der en eldre mann fort kan bli avfeid som ‘gubbslem’ eller tidligere nevnte ‘kulturmann’.

– Men jeg har kjent flere slike dannete, hyggelige menn som har vært veldig snille mot meg, så jeg synes de har blitt skildret ganske usaklig og urettferdig. Dessverre er de gode eldre mennene en utdøende art, det er trist, sier Bohman.

Et fragment som rommer sannheten

Tittelen Andromeda er navnet på den prestisjefylte bokserien Gunnar og Sofie jobber med, og er hentet fra et fragment av Sapfo: «Andromeda har noe bedre å tilby».

Bohman skriver om friheten i det fragmentariske, slik møtet mellom Gunnar og Sofie fortoner seg. De kan aldri kjenne hverandre fullt og helt, de vil aldri dele hverdag og forpliktelser, de kan presentere seg selv som et fragment.

«En sjanse til å bli sett for den man vil bli sett som, kanskje som den man faktisk er: et fragment som rommer mer sannhet enn helheten», som Gunnar tenker.

– Begge verdsetter også bekreftelsen som forholdet innebærer: Å bli sett akkurat slik man ønsker å bli sett i den andres øyne, og at tilværelsen for en stund føles som fiksjon når de er sammen – som en virkelig god roman.

Overraskende mange eldre menn har lest Andromeda og kontaktet meg

Todelt perspektiv

Blikket på hverandre tematiseres også gjennom romanens to deler: I første halvdel fører Sofie ordet, før vi nokså uventet får Gunnars side av historien i del to.

– Selv syntes jeg faktisk at romanen var ferdig når bare den første delen var skrevet, sier Bohman.

– Den var litt kort, men jeg tenkte at jeg kanskje kunne legge til noe. Forleggeren min leste manuset da og sa at han syntes det manglet noe: Kanskje et avsnitt fra en annens perspektiv? Så jeg gikk hjem og prøvde å skrive litt fra Gunnars perspektiv, og det var så gøy at det ble halve boken, og dessuten ble alt så mye bedre når Sofies og Gunnars historier kunne komplettere hverandre. Det er virkelig flaks å ha en forlegger.

Gode anmeldelser og hykleri

Therese Bohman er ikke fremmed for gode anmeldelser, og også Andromeda har blitt tatt godt i mot i pressen.

«En vakker roman om ensomhet, kunst, moral og kjønn», mener Klassekampens Hanne Kristin Wolden, mens Vigdis Moe Skarstein i Adresseavisa trekker frem bokas «spennende erotiske undertoner» og gir terningkast 5.  

Slikt er imidlertid ikke noe man skal bry seg nevneverdig med, skal man tro Andromedas Gunnar.

«Man sier ikke gratulerer med gode anmeldelser. Det er nedlatende mot alle som har jobbet med boka, og særlig mot forfatteren. Et godt verk har sin verdi uavhengig av om noen som tilfeldigvis skriver i en avis, liker det», proklamerer han nemlig i boka.

– «Å gratulere med en god anmeldelse er et slags hykleri», mener Gunnar. Du har likevel fått flere gode anmeldelser allerede her i Norge, og jeg er fristet til å spørre: Hva bør jeg si i stedet?

– Haha, som forfatter blir man selvfølgelig glad over gode anmeldelser, så det er helt greit å si! Men jeg blir nok enda gladere hvis noen sier at de likte boken min.

– Hvem ønsker du at skal lese boka?

– Alle som litteratur har vært viktig for, og gjerne noen som egentlig ikke tror at det er en bok for dem. Overraskende mange eldre menn har lest Andromeda og kontaktet meg og sagt akkurat det: «Jeg trodde ikke at dette var en bok for meg, men jeg likte den virkelig.»

Les de første sidene av Andromeda her. Boka Andromeda kan du bestille hjem her.