I den bitende vinterkulden nå i januar kan det være lurt å ta det litt rolig. Jeg gikk tidlig hjem på torsdag, skalket lukene, fyrte i peisen og brygget meg en varm sjokolade med amaretto. Akkurat der og da, inne i varmen foran flammene, passet det med en vinterlig bok. Det iskalde omslaget på den nye romanen til Tor Even Svanes var i så måte perfekt.
Til Vestisen er en bok som ble stående som en istapp i ryggmargen på meg. En fascinerende historie om en ung kvinnelig veterinær som skal bli med en fangstskute til Vestisen ved Grønland for å jakte på sel. Hun er utsendt som kontrollør, på oppdrag fra Fiskeridirektoratet. I utgangspunktet blir hun derfor møtt med mistenksomhet av mannskapet som hun skal være sammen med i seks uker, isolert på en selfangstskute i isødet.
Som dyreeier er jeg en av disse sarte sjelene som synes at alle skadede dyr bør komme på sykehus. Av samme grunn liker jeg godt vegetarmat. Her blir jeg rystet i, ikke mine grunnvoller, men innvoller. Tor Even Svanes skildrer drap på selunger med så stor innlevelse og (antagelig) bakgrunnskunnskap at det gjør meg kvalm. Hvis det virkelig er sånn, vil jeg bli dyrevernaktivist. Den samme opplevelsen som den kvinnelige kontrolløren har. At hun er kvinnelig blir dessverre et poeng, for det andre grusomme i denne boken er den trakasseringen Mari blir utsatt for om bord. Som den natten hun sitter lys våken i lugaren og tviholder på dørhåndtaket.
«Du er ikke redd for å komme ut,» sier stemmen. «Etter all den dritten du har servert rett opp i trynet på oss, kan du ikke være redd for å komme ut.» Den er så rolig, røsten. Verken hever eller senker seg, sånn noe levende ville gjort. Gjør ingenting for å forvisse seg om at han ikke blir overhørt. (Hvem av? Hvem skulle det være?) Det slår henne at dette er første gangen han har sagt noe mens han har stått utenfor lugardøren. Det bekrefter bare det hun har visst hele tiden.
Og hvor liten skal offeret måtte gjøre seg selv for ikke å synes? Mari slutter å dukke opp til frokost. I Köln ble kvinnene oppfordret til å følge visse regler etter at noen overfalt og antastet av et tusentalls menn på nyttårsaften. Dessuten, hva er det som får en gruppe menn – i dette tilfellet visstnok av arabisk og nordafrikansk herkomst – til å samle seg og begå overgrep mot et mindretall? Det er lett å tenke seg at de tenker «disse horene får bare hva de har fortjent» fordi overgriperne er provosert av rikdom, høyere status, lett påkledning mens de selv opplever å befinne seg i en underordnet rolle. Seksuelle overgrep blir et middel til å endre på det. Tor Even Svanes viser i fullt monn at man ikke trenger å være arabisk mann for å tenke sånn. «Hore» blir et begrep på selfangstskuten også. Det er sikkert forsket mye på rene mannsmiljøer, mobbing, kvinneundertykking og hersketeknikker. Her får vi en roman som tar for seg alt dette, omsatt til virkelighet. Til Vestisen oppleves nemlig som iskald virkelighet.
Les Kristine Kleppos intervju med Tor Even Svanes HER, eller hør forfatteren i samtale med Anette Garpestad i podcasten BokpratHER.
