Vilhelm Mobergs storslåtte romanserie «Utvandrerne» (1949-1959), om en svensk families strabasiøse emigrering til Amerika på midten av 1800-tallet, er som nasjonalepos å regne for svenskene. I tillegg har Jan Troells til sammen syv timer lange filmatisering av historien fra starten av 70-tallet, med Liv Ullman i hovedrollen, klassikerstatus på internasjonalt nivå. Det var derfor ikke gitt at Erik Poppe ville si ja da han ble spurt om å regissere en nytolkning.
– Det var blitt jobbet med å realisere prosjektet i mange år, men manuset prøvde å gape over alle de fire første romanene og å presse dette inn i et format på to timer. Altså et slags forsøk på en kortversjon av alle romanene, eller Troells filmatisering på nesten 7 timer, forteller Erik Poppe når vi snakker med ham på Teams.
– Det er en umulig oppgave.
Han så at dette ikke lot seg løse, både fordi det var for omfattende, fortellingen var for stor, for episk, men også fordi Troells mesterverk fortsatt er så sterkt.
– Jeg så derfor ikke behovet for en ny fortolkning av hele eposet og takket høflig nei, sier Poppe.
Hele Utvandrerne-serien utgis nå i nye, flotte pocketutgaver. Se oversikten her!
Drømmen om et bedre liv – da og nå
SF gav seg ikke med dét, og ba Poppe lese romanene på nytt for å se om han kunne finne en annen innfallsvinkel.
– Da jeg leste dem, ble jeg oppmerksom på at én av de mange historiene var påfallende lik historien om migranter av i dag. Det er historien om Karl Oskar, Kristina og barna, sier Poppe.
Småbarnsfamilien lever i dyp fattigdom og må forlate Sverige og et samfunn som ikke kan tilby dem sikkerhet. De begir seg ut på den farlige reisen over et hav som tar mange liv i håp om en ny og bedre tilværelse, spesielt med tanke på barna.
Som alle klassikere, både tåler og fortjener «Utvandrerne» å tolkes
– De benytter seg av menneskeretten vi alle har til å drømme om et bedre liv og et tryggere hjem for sine barn. De fleste andre historiene i romanene er alle sterke, men har ingen dramatisk funksjon når det gjelder historien til min hovedkarakter Kristina. I tett dialog med familien Moberg var det derfor lett å ta disse ut av vår tolkning. Vi satt så igjen med en historie som sier mer om verden i dag og som brått ble viktig, relevant og vesentlig, sier Poppe.
– Som alle klassikere, både tåler og fortjener «Utvandrerne» å tolkes, og det er det vi har gjort. Vi visste hele tiden at vi ikke kunne fortelle hele den fire bind lange historien innenfor spillefilmens rammer, så vi valgte å fokusere på Kristinas historie.
Bytter perspektiv fra Mobergs bøker
I Mobergs bøker er Karl Oskar den mest sentrale figuren, men regissøren ønsket altså i større grad å få fram det kvinnelige perspektivet ved å løfte fram Kristina til historiens midtpunkt. Moberg har i henne har skapt en nydelig karakter, mener Poppe, og ved å ta hennes perspektiv kunne de løfte frem en hittil lite belyst side ved utvandringshistorien.
– Og her dukker parallellen til vår tid opp, for siden innvandringen til Norden startet på 70-tallet, har det for en stor del vært kvinnene og mødrene vi har visst minst om. De blir også jevnlig kritisert for bl.a. manglende integreringsvilje. Det er et behov for at vi gjør oss bedre kjent med hvem de egentlig er. Og selv om vi jo burde oppsøkt kunnskap om disse tingene på andre vis, så jeg Mobergs fortelling som en fantastisk mulighet til å introdusere filmpublikumet for deres historie og utfordringer, sier Poppe.
Relasjonen mellom Kristina og hennes eldste datter er blant elementene i historien som har rørt regissøren mest. Han ville også vise mer av kvinnenes liv og dynamikken i deres relasjoner som er full av dramatikk og utfordringer.
– Det er noe med at kvinner i utgangspunktet skildrer kvinners liv bedre enn menn, men det er interessant å få lov til å gå inn i det som mann. Det er min 4. spillefilm hvor jeg har en kvinnelig hovedkarakter og jeg elsker den avdekningen av forskjellene, men også likhetene mellom oss, påpeker regissøren.
Mobergs sterke solidaritet
Han brukte mye tid på å få en større forståelse av hvem Moberg var, slik at karakterene skulle være i Mobergs «ånd». For selv om Kristina trer tydeligere fram som en tredimensjonal karakter i bok 3 og 4, som handler om nybyggertida, er hun mer en bifigur i de første to romanene.
– Jeg ble slått av Mobergs engasjement og solidaritetsprosjekt, hans forsøk på å forstå disse menneskene, forteller Poppe.
Jeg Ble slått av Mobergs engasjement
I tillegg til å jobb med konsulenter som bl.a. den svenske journalisten og forfatteren Mustafa Can, gjennomførte de en rekke intervjuer med mødre, døtre og sønner med innvandrerbakgrunn. Ikke for å plante deres historier inn i sin, men for å bekrefte det konfliktfylte stoffet Moberg antyder i scenene med Kristina.
– Flere av dem følte et utrolig sterkt slektskap til historien. Noen gikk også i gang med å lese bøkene, sier regissøren.
Utvandrerne – en nasjonalskatt
Da filmen hadde premiere i Sverige ved årsskiftet, fikk Poppe erfare at det kan være en utakknemlig jobb å nytolke så folkekjært stoff. Mottakelsen var blandet – alle virket å like filmen isolert sett, men enkelte var kritiske og skuffet over at de ikke hadde tolket hele eposet og alle de høyt elskede karakterene. Så ble filmen allikevel nominert til sju Guldbagger, svenskenes Amanda.
– Da filmen i sommer hadde premiere i Storbritannia, var mottakelsen ubetinget positiv. Aviser som bl.a. The Guardian kjente ikke til alt vi hadde utelatt, men tolket filmen som et selvstendig verk og ga oss toppkarakter, forteller Poppe.
– Det å adaptere litteratur til film mener jeg i utgangspunktet er både svært krevende og ikke alltid så godt egnet. De som kjenner hele romanuniverset og har forelsket seg i dette, og savner deler fra bøkene eller Jan Troells filmverk, har misforstått vårt prosjekt som har vært å løfte fram historiens relevans, sett med dagens øyne, sier Poppe.
Han forteller at selv om han fikk full støtte av Mobergs familie og «Moberg-politiet», så syntes han ikke det ble tydelig nok kommunisert til publikum i Sverige at dette var en nytolkning, inspirert av én historie og ikke hele verket.
Sett av «hele Norge»
Her i Norge er publikums forhold til Mobergs bøker og Troells filmverk ganske avhengig av hvilken generasjon man tilhører, tror Poppe. Få yngre er kjent med fortellingen, mens hans egen generasjon nok husker tv-serien eller bøkene godt.
– De to filmene til Troell ble klippet til en TV-serie, og denne ble vist på NRK den gang vi kun hadde én TV-kanal i Norge, forteller regissøren.
Både Jan Troell og Liv Ullmann er blant den nye filmens mest hengivne ambassadører. Ullmann, som spilte kanskje sin livs største rolle som Kristina i Troells film, skulle faktisk etter planen spille Kristinas mor i den nye filmatiseringen, men ble forhindret av pandemien.
– Det var leit, men hun ble omtrent forelsket i den ukjente Lisa Carlehed sin tolkning av Kristina. En utrolig heder for Lisa, som knapt trodde hvilken stri støm med superlativer hun fikk av Liv etter vår første visning, sier Poppe.
New York anno 1849
Et av høydepunktene med å gjøre alt av kostymer og set design så tidsriktige som overhodet mulig, var å gjenskape datidens New York, som Poppe kaller «en verden av skip». Ingen skyskrapere eller frihetsgudinne, bare lave trehus og skipsmaster tett i tett hvor enn du så.
Et annet av de mer (eller mindre) minneverdige opptakene var det de gjorde om bord i en liten båt ute i Skagerrak i full høststorm. Bak kamera lå halve staben og skuespillere sjøsyke.
– Forestill deg hvilken enorm avgjørelse det var å flytte til andre siden av kloden den gangen. I dag kan vi oftest sette oss på et fly om vi angrer oss, men den gangen var dette som en énveisbillett til Mars. Du krysset ikke det havet tilbake igjen, sier Poppe.
Hele Utvandrerne-serien utgis nå i nye, flotte pocketutgaver. Se oversikten her!
