I Lærerinnens sang møter vi Lotte Bøk, som foreleser i dramatikk ved Kunsthøgskolen i Oslo, der hun blant annet holder kurs om Bertolt Brechts dramatikk. Hun ser på seg selv som kunnskapsrik og engasjert, men undertrykker samtidig et litt nedlatende syn på studentene hun foreleser for. Når eleven Tage Bast spør om å få følge henne med kamera til en film han lager om forholdet mellom liv og lære ved skolen, synes hun det er umulig å si nei. Det skal vise seg å bli et skjebnesvangert valg.
Noe i selvfortellingen som skurrer
– Fra første side har Lotte Bøk en selvfortelling, en beroligende fortelling til seg selv om hvem hun er og om sitt virke i verden, hennes forhold til språk, hennes forhold til politikk, hun føler selv at hun er avklart på en del ting. Med dette behovet for å snakke så beroligende til seg selv tror jeg det er noe i selvfortellingen hennes som skurrer, og hun vet det, hun er på en måte litt fast, som mange i min alder blir. De er ikke lenger i bevegelse, og de ønsker heller ikke å bli satt i bevegelse, de har innfunnet seg med enormt mange ting, også verdens tilstand. De vil nyte sitt otium, og er veldig langt unna de unges opprørstrang.
Betyr det at fremstillingen av henne i filmen er smertefullt fordi den er sann?
– Vi ser jo ikke filmen, vi vet bare hvordan Lotte ser på filmen. Kanskje vi ikke ville syntes den var så ille hvis vi fikk se den selv. Samtidig aner hun noe om dette misforholdet i seg selv – både intellektuelt, kroppslig og fysisk – det er noe som ikke henger på greip. Og det er noe hun har lyst til å se også, hvis ikke hadde hun ikke sett det.
Det finnes ikke noe nøytralt sted utenfor som folk kan ses fra. Men dette er det dessverre mange som ikke forstår.
Andres virkelighet
– Uansett hva jeg skriver om, hvor fjernt jeg prøver å legge en tematikk, et sted, så kommer jo de tanker jeg gjør meg omkring min måte å være i verden på, fram. Men generelt er jeg veldig opptatt av at du ikke kan si noe om andres virkelighet. Du kan forsøke å leve deg inn i, og forholde deg til, andres liv, men det eneste du kan sitte og uttrykke deg om, det er deg selv. Knausgård sier at når han mener noe er sant, så mener han sant for ham. Det finnes ikke noe nøytralt sted utenfor som folk kan ses fra. Men dette er det dessverre mange som ikke forstår.
Hvordan opplever du det?
– Folk kan si: Det er meg, men jeg er ikke sånn. Da sier jeg: Nei, og det er fordi det er ikke deg. Premisset er feil. Og det å prøve å gå inn og kontrollere andres fortellinger om en, det går jo ikke an.
Folk kan si: Det er meg, men jeg er ikke sånn. Da sier jeg: Nei, og det er fordi det er ikke deg.
Ønske om å formidle
I utgangspunktet begynte det nok med et ønske om å formidle noe om de moralske dilemmaene som Bertolt Brechts stykker fremfører, og som veldig ofte forsvinner i oppsettinger med ham.
– Og tro meg …
Vigdis ler.
– De forelesningene som Lotte Bøk holder er veldig gode!
Tror du hun fortsetter på skolen etter sin lille krise?
– Jeg vet ikke. Det er mulig, men jeg tror i så fall at hun ville inntatt en helt annen holdning overfor studentene sine. At hun går mye mer rett inn på dem – hvem er du? Hvordan kan denne tematikken presenteres slik at den er forståelig for deg? For det hun ikke har gjort, er jo å se dem der hvor de er, og snakke til dem på det stedet. På kinesisk finnes ikke ordet krise, det er uløselig forbundet med mulighet. Hvis Lotte Bøk tenker på dette som en mulighet, på alle de studentene som sitter der som det kan være et eventyr å bli kjent med, kan undervisningen bli noe helt annet.
Jeg sitter på Brenner og bøkene på tv, og snakker i vei om å se den andre og å lytte, men jeg lytter jo ikke til programlederen, bare kjører på.
Kan du selv ha blitt opplevd som doserende?
– Det har jeg helt sikkert! Og jeg er jo også det. Jeg sitter på Brenner og bøkene på tv, og snakker i vei om å se den andre og å lytte, men jeg lytter jo ikke til programlederen, bare kjører på. Men det er nok også et utslag av nervøsitet. Folk som er høyrøstede er ikke alltid det for å synes så mye. Det kan også være en måte å forsvare og skjule seg på. At man dekker over noe annet som er sårbart. En måte å gjøre seg til figur på, å gå inn i en rolle. Lottes rolle krever at man viser seg fram, men det å snakke om tilsynelatende alvorlige ting, kan også være å holde noe borte.
Språket og livet
Er Lærerinnens sang en selvransakende bok?
– Hvis jeg ikke trodde den hadde allmenn interesse hadde jeg ikke skrevet den. Den er selvransakende på en måte som gjelder ikke bare meg, men som gjelder andre – og kanskje særlig språkmennesker. For eksempel politikere mister ofte kontakten innover – nesten uansett hva de møtes med blir de ikke satt ut. Hva gjør det med deg? Når språket mister i den grad kontakt med deg, men ditt indre, egentlige liv … det er jeg opptatt av.
