The New Yorker oppsummerer året som har vært, og på lista over de beste bøkene i 2021 finner vi Vigdis Hjorths Leve posthornet!. Lista er satt sammen av bøker anmelderne har lest i år, men består av både gamle og nye bøker, fiksjon og ikke-fiksjon. Leve posthornet! kom ut i Norge i 2018, og ble oversatt og utgitt i USA i 2020.
Hjorth er ikke eneste nordmann på lista, som består av 14 bøker. Dag Solstad er også representert, med oversettelsen av romanen Ellevte roman, bok atten (opprinnelig publisert i 1992).
Hjorth slo for alvor gjennom som forfatter i USA med Arv og miljø, som solgte ut flere store opplag, fikk strålende anmeldelser og ble nominert til National Book Awards 2019.
Mørk og morsom
Det er anmelder Anna Wiener som har valgt boka til årets beste-lista i The New Yorker. I begrunnelsen skriver hun:
«Vigdis Hjorth’s “Long Live the Post Horn!”—a swift, darkly funny novel about existential despair, collective commitment, and the Norwegian postal service—buoyed me during this strange, roiling year. (…) Expansive and mundane—this novel was, for me, sheer joy.«
Leve posthornet! handler om Ellinor, en kommunikasjonsrådgiver i tredveårene, som kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.
Boka sikret Hjorth Kritikerprisen da den kom i 2012.
Suksess i utlandet
Hjorths siste bok, Er mor død fra 2020, ble utgitt i blant annet USA, Spania, Italia, Storbritannia, Danmark, Sverige og Finland. I v¨åre naboland har både lesere og anmeldere omfavnet forfatteren. Berlingske i Danmark mente Vigdis Hjorths roman var en av de aller beste bøkene utgitt i 2020, mens svenske Dagens Nyheter skrev:
«Vigdis Hjorth er en utrolig god forfatter. Hun skriver seg rett inn i leseren. Jeg forveksler mine egne smertepunkt med historiene hennes. Jeg tenker: «Det kjenner jeg igjen! Det er slik det har vært! […] Det er en del av Hjorths storhet – å gjøre det intime, psykologiserende språket om til runesteiner, å gi den hverdagslige livskampen en klang av evigheten.»
