«Målløs og utslitt og berørt inntil det ubehagelige roper jeg ut: Les dette. Om du så må stjele boka.»
Ordene stammer fra Anne Holts Facebook-status etter at hun hadde lest ut Roy Jacobsens «På randen av Vigeland». Essayet var opprinnelig en del av antologien Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo, et samarbeid mellom Kunstneres Hus og Oslo Kommune i forbindelse med utstillingen ved samme navn. Eivind Hofstad Evjemo var redaktør for samlingen, og skrev i forordet:
«Forfatterne beskriver ulike møter med kunst og liv, i spennet mellom den private og den offentlige sfæren. (…) den man er, manifesterer seg i måten man ser og opplever kunst på.»
Senere ble essayet utgitt alene, som et prakteksempel på en bok man kan kalle ‘perle’.
Barndommens besøk i Vigelandsparken
Oppgaven Jacobsen og de seks andre forfattere hadde fått var å tolke sitt forhold til offentlig kunst i Oslo.
Alle de etablerte forfatterne som bidro hadde ulike utgangspunkt, både i alder, skrivestil og bosted. Roy Jacobsen er født og oppvokst i Oslo, med foreldre som var innflyttere fra Helgeland. Han skrev om sitt forhold til Vigelandsparken.
Jacobsens barndom var preget av mange besøk i Vigelandsparken, ofte i forbindelse med morens mystiske tannlegetimer.
En fortelling som vokser for hver gang man leser den
Da redaktør Eivind Hofstad Evjemo først leste Jacobsens essay visste han at prosjektet var vellykket:
– Jacobsens tekst var den første jeg fikk inn og jeg tenkte: nå ordner alt seg. Nå blir boka bra. Så leste jeg den flere ganger og den bare vokste for hver gang. Som redaktør er det sånne tekster man drømmer om å få inn. En tekst hvor forfatteren investerer seg selv, går dypt inn i stoffet sitt og samtidig briljerer språklig. Og som også tvinger fram noe nytt; endrer måten man ser på.
En snakkis
Da antologien utkom, lot heller ikke reaksjonene vente på seg. «Alle» hadde lest Jacobsens bidrag og var i fra seg av begeistring.
«Jeg hadde ikke trodd at en av årets fineste leseropplevelser skulle dukke opp i en antologi om Oslo kommunes kunstsamling,» skrev Sarah Sørheim i Aftenposten.
Guri Hjeltnes i VG ga en glitrende anmeldelse og skrev at boka hadde blitt en aldri så liten snakkis, mens Tom Egil Hverven i Klassekampen mente at det var stor litteratur som nå åpenbarte seg mellom sidene i den nyutgitte antologien. Særlig redaktørens forord og Jacobsens tekst, understreket han:
«Teksten utvider ikke bare kunnskapen om Vigelands kunst, men nærmer seg noe jeg forstår som drivkrefter i Roy Jacobsens forfatterskap, med dets umåtelig sterke, sammensatte kvinnefigurer. Å gjøre det usynlige slitet synlig, er ikke minst et mål for hans nyeste romanserie fra Barrøy på Helgelandskysten.»
«Essayet er forferdende, oppskakende og oppmuntrende,» konkluderte Hverven.