Kjære Sauermugg, eller helt enkelt, kjære Mugg – slik begynte e-postene jeg skrev til deg. Selv om jeg vet at du ikke får lest dette siste brevet fra Sturm i Berlin, passer denne situasjonen på deg og ditt liv, underlig nok – du stod alltid på et litt annet sted, slik jeg oppfattet det, uvisst om det var lenger oppe eller nede, lenger ute eller inne.
Det siste bildet jeg tok hos deg på Lillehammer var av den russiske oversettelsen av Usynlige hender, samt to bøker du anbefalte: Flogging a Dead Horse – The Life and Works of Jake & Dinos Chapman og Anders Olssons Läsningar av Intet. Den 31. oktober 2011 tok jeg ikke noe bilde av deg, slik jeg ofte gjorde. Derimot minnes jeg vår gode samtale. Du fortalte åpenhjertig om hvordan du hadde begynt å legge om livet ditt. Vi satt i hver vår ende av ditt skriveloft, pratet om kunst, litteratur og angst. Det tok lang tid før jeg skjønte at du, hvordan skal jeg si det, hadde det – vondt. At angsten kunne fylle deg og gjøre en, for andre, hverdagslig situasjon til noe smertefullt.
En av grunnene til at jeg ikke bet meg mer merke i din blindpassasjer, angsten, var at din person gjorde et så sterkt inntrykk. Du var høyreist og svartkledd, intens i det grågrønne blikket, som regel engasjert i en utlegning eller en samtale. Som en nattens mann kunne du gå med solbriller, i tilfelle solen skulle være ute.
Viddet ditt gikk utenpå de aller fleste av oss. Det kunne være noe gåtefullt og til tider nesten skremmende over innsiktene du så gavmildt formidlet. Vi er mange som vil huske din inngående kunnskap om røykfylt whisky, mørk litteratur og melankolsk musikk. Gjennom ditt eksempel lærte du oss, unge på kunstens nattside, å heve våre krav til oss selv. Du dyrket ikke ditt ego. Du snakket ikke om ditt eget verk, med mindre det ledet til et annet, eller til et poeng. Du var stolt av kunsten, men ydmyk på egne vegne.
Musikksmaken din gikk gjennom natten, for å si det med tittelen på din siste roman – fra den dirrende, androgyne lengselen i Antony Hegartys stemme, via undergangsstemningene hos Coil og Death in June, til det svarteste hos Ulver, Gorgoroth og Burzum.
Jeg vet at du ville protestert heftig på det jeg nå skal si: Med din vidtfavnende dannelse og nådeløst gode smak var du den ubestridte lederen av litteraturens svarte fraksjon. Samtalene med deg stimulerte, utvidet og utfordret. Dine protester ville sikkert bikket over i din karakteristiske, smittende latter, om jeg hadde kalt deg en profet, vår egen svarte husprofet, tjærebredd og sprukken i begge ender – men nå er det stille. Det smerter å vite at vi aldri mer vil få del i humoren din og le sammen med deg, du som lo jo mer du snakket, og snakket jo mer du lo. En fest med deg var aldri mislykket.
I litteraturen var du først poet, så oversetter, romanforfatter, essayist, tidsskriftsredaktør, leder for Det litterære råd, antologiredaktør og kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival på Lillehammer – denne siste en stilling du fratrådte med hevet hode i 2008, etter oppstyret rundt Irving-saken. Å invitere en straffedømt holocaustrevisjonist til å foredra på en festival med sannhet som tema – det ble helt enkelt for mye. Du overskred en grense i virkeligheten, slik du så ofte før hadde gjort det i litteraturen. I stormen som fulgte stod du på ditt.
Enkelte kritikere yndet å problematisere misantropien i bøkene dine. Som du skriver i «Osean av ømhet», et essay om Nikanor Teratologen publisert i Dirty things: «Ømhetslengselen trenger igjennom hver gang teksten (…) i sitt evige jag etter å overgå, overby, overskride seg selv, av ren og skjær utmattelse bryter sammen, for et øyeblikk bare, men nok til at en hjerteskjærende ømhet, og en gruoppvekkende melankoli, plutselig, ikke trenger gjennom, det er altfor svakt, slår igjennom, med voldsom kraft, og liksom i et glimt av en bakenforliggende evighet, blokkerer det hjulet som ruller, stanser den voldsspiralen som kverner stadig hardere, stadig dypere og mer tilintetgjørende. I noen velsignede øyeblikk står verden stille. I noen lysende sekunder… finnes ingenting.» I dette avsnittet viser du deg som den vare leseren du var. Gjennom din nitide utforskning av menneskets nattsider var du en humanist som styrket min syke tro på menneskeheten.
Du var helt og holdent din egen mann. Å prøve å overtale deg til å gjøre noe du ikke ville, var som å spenne en katt for en plog. Valget du tok – om det var et valg – gjør mørket vi sitter i, så mye mindre meningsfylt. Til tross for ditt konsekvente syn på eksistensens elendighet, så jeg deg aldri sint. Du var fattet, melankolsk heller enn kolerisk. En venn som alltid lyttet og aldri dømte – med mindre mottageren hadde gjort seg skyldig i dårlig stil, noe som i din bok var en forbrytelse heller enn en forseelse. De som elsket deg, Stig Sæterbakken, hadde rett: Livet og litteraturen vil aldri mer bli de samme.
Selv kunne du avslutte en e-post med disse ordene: Voller Kraft heraus!
Sturm
(Publisert i Klassekampen, fredag 3. februar 2012)
