Tor Åge Bringsværds gjennombrudd kom i 1974 med den fantasifulle anarkist-romanen Den som har begge beina på jorda står stille (som i disse dager gjenutgis). Siden da har han definitivt hatt begge beina plantet godt ned i senere norsk litteraturhistorie.
I tillegg til sine sci-fi- og fantasy-flørtende voksenromaner, er Bringsværd også kjent for flere generasjoner barn med bøkene om Karsten og Petra.
I anledning 80-årsjublieet, passer det seg fint å ta en liten pust i bakken og se tilbake på det som har vært – og fremtiden som ligger foran oss. Her følger samtalen mellom Bringsværd og Anders Heger.
– Du har skrevet rundt 300 bøker – i alle tenkelige (og noen utenkelige[1]) genre. Det er antakeligvis norsk rekord, og ganske høyt opp på verdensstatistikken. Føler du at du har sagt det som sies skal, eller har du mye igjen?
– Tvert i mot. Jeg føler at jeg nesten ikke har kommet ordentlig i gang. Verden er jo så breddfull av ting å være nysgjerrig på, lure på og undres over. Og livet er altfor kort. For ikke å snakke om døgnet.
– Hvorfor er det viktig å skrive? Er det det? Hvem skriver du for?
– Hvordan skal jeg kunne vite hva jeg mener hvis jeg ikke skriver det ned? Som regel snakker jeg uten å tenke meg om. For å se om jeg mener det jeg sier, trenger jeg hjelp av hånden. Og da blir svaret på det siste spørsmålet ditt: For meg selv. Andre lesere er hjertelig velkomne, men jeg ville skrevet uansett om ingen andre gadd å lese meg – skrevet for skuffen, for å si det på den måten.
Boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap.
– Slik jeg ser det kan nemlig en roman sammenlignes med en lang reise. Jeg hører om et litt ukjent og spennende sted som jeg får lyst å dra til. Jeg samler de få opplysninger som finnes, prøver å bestemme retningen. Og så inviterer jeg leserne til å bli med som reisefølge. Men jeg er ingen guide eller kjentmann, for jeg har som sagt aldri vært der før, og jeg kjenner slett ikke veien. Boken blir altså en vandring inn i et ukjent landskap. Men hvis ingen vil være med? Så drar jeg likevel. Fordi jeg har en sånn ubendig lyst til å se hvordan det er på akkurat det stedet.
– I Mens jeg har dere her skriver du at «det er noe dritt å bli gammel». Det merkes ikke av dine lesere – du er mer produktiv og litterært sett vital enn noen gang. Årets roman – eller en av dem – handler om Marco Polos samarbeidspartner Pietro, og har en vemodig og reflektert tone, og en stemme som minner om alderdom i seg. Er det stor forskjell på den aldrende Bringsværd og den unge, sprelske fabelprosaisten fra 70-tallet?
– Men det er vel innlysende at det er noe dritt å bli gammel? Jeg er skikkelig trøtt av alle rosenrøde skildringer av det gode liv i solnedgang. Derfor skrev jeg boken – ikke til pensjonister og andre oldinger, for de vet hva det dreier seg om – nei, jeg prøver å nå frem til folk på tredve og førti, for å fortelle dem, nøkternt og saklig, hva de har i vente.
De fleste menn vil oppleve den dagen da de trenger et speil for å sjekke underlivet sitt og at de må rope om hjelp for å komme opp av badekaret.
– De fleste menn vil oppleve den dagen da de trenger et speil for å sjekke underlivet sitt og at de må rope om hjelp for å komme opp av badekaret. Og hvis en forfatter ikke skulle få en vemodig og reflektert tone av å havne i en slik livssituasjon, så vet ikke jeg. Så det er klart jeg ikke er den samme som for femti år siden, jeg er for svingende ikke den jeg var i forrige uke engang. (Og her ville jeg gjerne ha satt inn et utropstegn, men jeg vet at intervjueren er allergisk overfor en slik krakilsk tegnbruk.)
– Denne høsten kommer den skjellsettende romanen Den som har begge beina på joda står stille i nyutgave, en bok som har spilt en avgjørende rolle for tre generasjoner lesere. Er det rart å møte ungdomsversjonen av seg selv på trykk?
– Ja, det er rart. Men heldigvis synes jeg det er ganske hyggelig også. Jeg tror jeg liker han som skrev den boken. Om han liker meg, er naturligvis mer uvisst – men en kan jo håpe. Jeg tror i hvert fall ikke vi er uvenner…
– Du har vært redaktør, oversetter, bildebokforfatter, historiker, religions- og myteformidler, dramatiker og spilt en masse andre roller på den litterære scenen – er det deler av ditt virke du anser som viktigere enn andre? Eller gjør med større glede enn andre?
– Egentlig ikke. Men når det gjelder det å skrive… så har jeg faktisk lært mest av å arbeide med barnebøker. Den eneste forskjellen på barn og voksne er at barn har færre erfaringer og et mindre ordforråd. Skjønner barn hva det dreier seg om, kan de gi vel så fornuftig svar som noen generalsekretær. Så det å skrive for barn har lært meg å vaske språket, fjerne alle fine, tillærte Blindern-ord. Og det har jeg tatt med meg inn i de voksne bøkene også. Derfor er det ingen som er «ambivalente» i mine romaner, de er ganske enkelt i tvil.
Så det å skrive for barn har lært meg å vaske språket, fjerne alle fine, tillærte Blindern-ord.
– …og er det bøker i forfatterskapet ditt som viktigere, eller som du er særlig glad i?
Standardsvaret er naturligvis at det er håpløst å spørre en far om hvilket av barna han liker best. Men jeg kan også svare at det der vil jeg ikke tenke over. Sånt har jeg rett og slett ikke tid til. Jeg tror jo ikke at jeg er gått ut på dato riktig ennå, men gudene må vite hvor lenge jeg er «holdbar». Uansett: Fremdeles ser jeg mer fremover, enn bakover.
Fremvekst av en kunstig intelligens kan bli en like viktig endring som da mennesket en gang for lenge siden reiste seg på to ben og sa farvel til resten av dyreriket.
– Fremtiden. Du har skrevet dystopier og fremtidsfabler – og ofte brukt litteraturen som laboratorium, etter scifi-formelen «la oss tenke oss at…». Noen av dine dystreste spådommer har til og med slått til. Har du tro på at vi klarer å ta oss sammen?
– En dystopi er et varselskilt på kanten av et stup eller ved inngangen til en blindvei. De er ikke skrevet av pessimister, men av mennesker som inderlig håper på en bedre fremtid enn den vi for øyeblikket ser omrisset av.
– En ting vi akkurat nå burde være litt mer opptatt av – ved siden av alt annet – er fremveksten av kunstig intelligens – noe som innebærer at vi om en cirka tredve–førti år vil ha en helt ny art på denne kloden vår, vesener som er i stand til å lære av sine feil, forandre seg, utvikle seg videre – kanskje langt hinsides vår egen forstand. Men hva vil da skje med oss? Hvordan vil vi reagere på det nye liv som vi selv har skapt? Vil vi være i stand til å akseptere at det kanskje er oss overlegent, og at vi selv fra da av gradvis vil bli redusert til ikke lenger å være den ledende arten her på kloden?
– Fremvekst av en kunstig intelligens kan bli en like viktig endring som da mennesket en gang for lenge siden reiste seg på to ben og sa farvel til resten av dyreriket.
[1] Se f.eks. Sesam 71 – en bok som blant annet inneholder hyperlinker på papir (ti år før hyperlinker kom i bruk), utklippssprellemenn av forfatterne og fribilett til cirkus Arnardo, eller Håndbok i Kartzoologi som i sin helhet bygger på en til da usett forskningsgren.
