I boka Årets døde prøver karakteren Stig Aasvik å skaffe seg en slags kontroll over døden ved å kategorisere dødstall. Samtidig er romanen en forlengelse av handlingen og tematikken fra forfatteren Stig Aasviks to siste, kritikerroste romaner, Lofotveggen (2017) og Ordføreren i Oslo (2018).
En rik bevissthetsstrøm
De tre romanene utgjør én eneste stor, rik bevissthetsstrøm, hvor vi befinner oss i karakteren Stigs hode. Aasvik skriver med en intens tilstedeværelse, blikket hans er ærlig, nysgjerrig og skarpt, lyrisk og drømmende.
Smått og stort, hverdag og eksistensielle spørsmål, stilles side om side. Det å forene samliv og oppdrageransvar med selvforakt flettes sammen med betraktninger om barndom og sorg.
I de to første romanene deltok hovedpersonen, som var arbeidsledig, på et av NAVs jobbsøkerkurs, noe han beskrev med sterk misnøye. I Årets døde har han fått seg jobb i forlag.
– Gjennomgående morsom
Morgenbladets anmelder Ida Vågsether skriver i sin anmeldelse av Årets døde at «Det er vanskelig å lese hovedpersonen som noen annen enn forfatteren Stig Aasvik selv, virkelighetsmarkørene finnes overalt i teksten.».
Hun mener at det som skiller Aasvik fra andre litterære selvfremstillere – som Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård – er måten han skriver om de rundt seg på. Her er få forsøk på å forstå.
Likevel redder både de mange kostelige beskrivelsene av hverdagen og folk rundt og det sterke gjenkjennelsesaspektet romanen fra å bli trettende lesning, mener Vågsether.
«I all den selvmedlidende hulkingen er Aasviks roman gjennomgående morsom. […] Det er dessuten mer enn sutring og forakt her. Hovedpersonens selvopptatthet er pinlig å møte fordi den også kan være gjenkjennelig», skriver hun.
Har mistet venner og familie
I romanene er det tydelig at samvittigheten til karakteren Stig Aasvik ikke alltid like god. Men får forfatteren selv noen gang dårlig samvittighet i forbindelse med hva han skriver i bøkene sine?
– Jeg har gjennomgående dårlig samvittighet. Som forfatter, menneske, kjæreste, pappa, sønn, venn, forteller Aasvik.
– Jeg skriver innimellom veldig nært. Jeg skildrer egne depresjoner på en sånn måte at de kan virke akutte og direkte faretruende. Sånn er det ikke. Jeg er ikke deprimert utenfor bøkene mine. Familien min kjenner heldigvis ikke den mørke og deprimerte romankarakteren Stig Aasvik. Likevel har jeg dårlig samvittighet. For at den deprimerte Stig Aasvik finnes, om enn foreløpig bare i mine såkalte romaner.
Men dårlig samvittighet forhindrer ikke at litteraturen gjør stor skade på forfatterens privatliv. Han får stadig kjeft fordi han skriver som han gjør, av kjente og ukjente.
– Jeg har mistet venner og familie. Jeg har blitt truet med søksmål. Det er mange der ute som mener noe. Mange som mener hva litteratur er og ikke er. Svaret mitt har vært å skrive videre. Nært og privat, fjernt og fiktivt. Jeg tenker at litteraturen kan være alt dette. Og mer, sier Aasvik.
– En satiriker av det varme, lite skråsikre slaget
Den finstemte avveiningen mellom alvor og det flere lesere finner morsomt, er noe ikke bare anmeldere, men også forfatterkolleger roser Aasvik for.
Tore Rem har tidligere uttalt at «Aasvik er en strålende humorist, en satiriker av det varme, lite skråsikre slaget. Er hans forteller innimellom infam, får han som oftest dårlig samvittighet like etterpå. […] Men jeg kan ikke si dette uten å nevne at disse tekstene i nesten like stor grad er preget av savn og melankoli.»
Rem forteller at han av Stig Aasviks bøker er blitt fanget inn av en personlig tankestrøm som produserer stadig nye innsikter, nye vittigheter, stadig mer lengsel: «Noe er meg fremmed, mye er gjenkjennelig. Men jeg merker at jeg bare vil høre mer.».
Forfølger tankefloker
Vi ga Aasvik selv i oppdrag å fortelle kort – til de som ikke har lest noe av ham tidligere – hva slags bok Årets døde er. Formen på svaret speiler definitivt boka.
«Årets døde er en del av en bevissthetsstrøm, til nå har det blitt tre bøker, over 1200 sider, jeg har til min overraskelse og glede oppdaget at jeg kan tillate meg en god del når jeg først har funnet fram til innsiden av meg selv, jeg kan sitte stille og samtidig bevege meg, landskap og tanker kan på den måten aldri bli fjerne, eller jo, det også, tiden er opphørt, jeg kan skrive om barndom og oppvekst, jeg kan forfølge tankefloker, forvrenge og forstørre dem, en sjelden gang også løse dem opp, jeg kan skildre hverdagen i all sin kjedsomhet, klamre meg til dette som om det gjaldt livet, innimellom, for å gjøre meg verre eller bedre enn det jeg er, kan jeg også dikte og juge, det skjer oftere og oftere, og på en såpass overbevisende måte at jeg selv kommer i tvil om det er sant eller ikke, dette er ikke noe jeg sier for å være kokett, det er helt sant, en annen ting som skjer i disse romanene mine, i denne bevissthetsstrømmen som jeg for tiden er en del av, og dette er vel noe av det jeg liker best ved denne tilværelsen, er at jeg kan studere meg selv, tankene og følelsene mine, oppdage hva for et menneske jeg egentlig er, jeg har fått med meg at mange er lei av selvopptatte skildringer, lei av innadvendte, mørke og selvmedlidende menn som skriver om sine triste liv, sånn sett skriver jeg i margen av litteraturfeltet, for tomme tribuner, og i stummende mørke, greit nok, likevel, eller kanskje nettopp derfor, jeg insisterer på å fortsette romanprosjektet, for bare på denne måten, har jeg merket, greier jeg å løfte blikket, for det gjør jeg, innimellom, jeg skriver om andre, også jeg tar inn omgivelsene mine, verden vi lever i, også den er en del av bevissthetsstrømmen, og strengt tatt hadde ikke bevissthetsstrømmen eller jeg greid oss uten resten av verden.»
