Sier navnet Bonnie Ware deg noe? Vel, hun kommer fra Australia, og for et par år siden ga hun ut en bok med den overnevnte tittelen. Man kan selvsagt spørre seg hva som får et menneske til å tilbringe all sin tid sammen med døende når man ikke har annet fore, enn sagt å by på, enn å spørre dem om hva de angrer aller mest på i det livet de snart har bak seg, men svaret er sannsynligvis av det slaget som er ute og blafrer i vinden. Et normalt menneske ville vel være mest opptatt av lindring og trøst i en slik situasjon, men det har altså ikke vært Bonnies prosjekt, snarere å sette opp en slags angerens hitliste sånn rett i forkant av dødens inntreden. Og naturligvis: Skrive en bok om det. Det er jo det de gjør, alle sammen.
Når det gjelder å leve dette ene og eneste livet som seg selv og ingen annen, så er det ikke mot man trenger og er avhengig av – men en viss standhaftighet. En god porsjon sunn trass.
Det sier seg selv at Bonnie Ware må ha fått tusenvis av ulike svar dersom den spørrerunden hun har vært ute på ikke har vært fullstendig overfladisk og idiotisk. Det nytter selvsagt ikke å snakke med femten, seksten stykker dersom rundspørringen skal ha en viss vitenskapelig tyngde og troverdighet. Da må man snakke med mange tusen. Jeg ser henne for meg der hun vandrer fra dødsleie til dødsleie, hele tiden med disse spørsmålene liggende helt ytterst på tungespissen: Hva angrer du mest på her i livet? Hva er det dummeste du har gjort?
Mens hun holder den gamle, slitte hånden i sin. Eller den vesle, glatte barnehånden.
Hvisker det. Om og om igjen.
Som sagt: Hun har nok fått høre litt av hvert, men her skal jeg få lov til å reflektere over den angeren som topper listen, altså det de aller fleste ligger og baler med når de vet at døden er meget, meget nær.
«Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.»
Akkurat. Der har vi listetoppen. Number One. Et ønske om at en hadde hatt mot til å leve et liv tro mot seg selv. Det er altså dette de fleste ligger og angrer på. De angrer på at de har levd et helt annet liv enn sitt eget, nemlig det livet andre har forventet at de skulle leve.
Er folk spenna gærne?
For er det ikke slik da, at vi alle har et ansvar for vårt eget liv? Og når det gjelder å leve dette ene og eneste livet som seg selv og ingen annen, så er det ikke mot man trenger og er avhengig av – men en viss standhaftighet. En god porsjon sunn trass. Det har ingen ting med mot å gjøre, like lite som det handler om tilfeldigheter eller flaks. Man må rett og slett bare ta en avgjørelse og stå ved den. Å jo da, fristeren han er der i både den ene og den andre forkledningen, det være seg familie eller venner, lærere eller arbeidsgivere, og ansatte i ulike etater. Det lokkes og trues. Da er det man må stå på sitt, og våge å spille rollen som seg selv, og det helt uten nåde. Da er det man fornekter den alternative utgaven som andre har kokt sammen i syke fantasier og forestillinger. Vi sier jo gjerne at ingen kan være alle til lags. Men jeg har ikke vært villig til å være noen til lags. Jeg har som venn, sønn og klient vært helt og holdent meg selv, og derfor har jeg også kunnet by på meg selv, og ingen annen. Folk har visst hvor de har hatt meg. Til enhver tid og i enhver situasjon. Flertallets anger nummer en har heldigvis ingen ting med meg å gjøre, fordi mine forventninger til eget liv var så mye større enn hva alle de andre kunne forvente seg av meg til sammen. Men det handlet ikke om mot. Det var et valg.
Ja, men så fikk man vel bare jobbe litt mindre, da? Og kanskje også klare seg med litt mindre? Det er nesten utrolig at man ikke kommer på slikt før man ligger på dødsleiet.
Nummer to på anger-listen lyder som følger:
«Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.»
Intet mindre. Ja, men så fikk man vel bare jobbe litt mindre, da? Og kanskje også klare seg med litt mindre? Det er nesten utrolig at man ikke kommer på slikt før man ligger på dødsleiet. Selv tenkte jeg tanken alt tidlig i livet. Jeg har hevet min trygd og levd på den uten å mukke i alle år. Jeg synes jeg har hatt det greit. Jeg kommer ikke til å skjenke saken en tanke når døden banker på min dør.
Som nummer tre på listen kommer nok et ønske. (Hvorfor presenteres ikke denne listen som en ren ønskeliste for døende?)
«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.»
Ja, men er det for sent å uttrykke følelser, da? Man er da vitterlig ennå i live, om enn bare så vidt? Når tante Gunnvor kommer med banan og smågodt og vil lese høyt fra det gamle testamentet, kan man vel ennå be henne dra til helvete? Eller fortelle moren sin at man er glad i henne? Dette synes jeg oppriktig talt blir litt på siden. La gå. Kjærlighetserklæringen som man bet i seg i 1978 kan man ikke gjøre noe med. Det toget er gått. Men det gjelder jo ikke bare for de som er døende. Tiden rår ingen med.
Nummer fire:
«Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.»
Man må nesten spørre seg selv om denne spørrerunden har funnet sted før eller etter Facebook, men ok. Dersom man har venner her i livet som man ikke har giddet å holde kontakten med, får man vel rett og slett bare ha det så godt. Ligge der og angre. Eller ønske og drømme at alt hadde vært annerledes. Vi som ikke akkurat har omgitt oss med så mange av det slaget, kan jo bare undre oss over at en slik forsømmelse er mulig. Ikke et vondt ord om de døende, men akkurat denne angrerunden synes jeg nok i grunnen er litt fortjent.
Igjen ser vi denne mangelen på vilje til å leve sitt eget liv som opptar de utspurte. Kan det være så forferdelig komplisert? Tydeligvis.
Helt nederst på listen – og samtidig meget høyt opp, siden listen jo som sagt må romme tusenvis av ønsker eller ulike former for anger – finner vi denne, altså nummer fem, eller Five:
«Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.»
Dette er en liten tankevekker. I en forklaring, eller tilføyelse, skriver forfatteren: «Mange innså ikke før mot slutten at lykken er et valg. Frykten for forandring fikk dem til å late som om de var fornøyde, mens de dypt inne i seg lengtet etter en skikkelig latter, og ha morsomheter i livet sitt igjen.»
Igjen ser vi denne mangelen på vilje til å leve sitt eget liv som opptar de utspurte. Jeg skal ikke kaste bort mer tid på den saken. Det er forstemmende at det er slik, og jeg forstår ikke hvordan noe slikt kan gjøre seg så sterkt gjeldende på angerlisten. Jeg mener, det er jo den eneste grunnen til at man er til stede i verden. At vi skal leve vårt eget liv og ikke hverandres. Kan det være så forferdelig komplisert? Tydeligvis.
Men hva med forfatterens påstand om at lykken er et valg? Holder den?
Nei. Naturligvis ikke. Den må hun dra lenger enn til Australia med. Den oppmerksomme leser har sikkert friskt i minne at jeg tidligere i denne artikkelen skriver om nettopp valget. Om å stå ved det valget man tar. Ja vel. Men der handler det om å velge å leve sitt eget liv. Om ikke å forsøke å tilfredsstille alle og enhver.
Med lykken blir det nok dessverre noe ganske annet. Der er det nettopp de andre som sitter med de sterke kortene, og som spiller dem ut uten nåde. Vi kan lære å tåle det, ja vi MÅ lære å tåle det, ellers overlever vi ikke en gang puberteten. Men lykken, kjære leser, lykken har ingen ting å gjøre med verken å tåle eller ikke tåle. Lykken er i seg selv, og sin egen herre, den er enten til stede eller ikke til stede. Valget er å gå videre eller ikke, med lykken eller uten lykken, ja for slik er jo selve livet.
Dette med «en skikkelig latter og morsomheter», synes jeg Bonnie Ware kunne ha spart seg. Det står ikke til troende.
Jeg kommer ikke til å gå til anskaffelse av denne boken.
LES MER FRA ELLING:
