Kan Knut Hamsuns bøker hjelpe oss å forstå hans Hitler-sympatier? Biograf Tore Rem anbefaler tre av forfatterens bøker som kan gjøre sammenhengen mellom liv og litteratur tydeligere:
Når man i en årrekke har konsentrert seg om den mørkeste delen av Hamsuns liv, og blir bedt om å anbefale
hamsunsk lesestoff, er det naturlig å holde seg til den siste delen av vår største romanforfatters skriftlige virke. Den som er interessert i de besnærende sammenhengene mellom litteratur, biografi og historie, og ikke er interessert i å gjøre det enkelt for seg selv, kan med fordel kaste seg over På gjengrodde stier (1949). Boka er en relativt få lengre Hamsun-tekster som ikke utgir seg for å være fiksjon. Her står det mye på spill, ikke minst kampen for et ettermæle. Det dreier seg om et tidvis briljant verk litterært sett, samtidig som det er dypt forførende og manipulativt hva gjelder forfatterens egen biografi, og det man gjerne kaller historiske kjensgjerninger. Mange har ukritisk valgt å ta Hamsun på ordet.
Men har man først anbefalt På gjengrodde stier på dette viset, gir den andre anbefalingen seg selv: Hamsuns artikler og essays fra den siste delen av livet. De får man enklest tilgang til gjennom bind 27 i Nye Hamsuns Samlede (2009), Taler på torvet II
Men det litterære miraklet fra den senere delen av denne forfatterens liv, er utvilsomt Landstryker-trilogien (1927).
Ja, Hamsun vil så avgjort holde August-skikkelsen fram til skrekk og advarsel. Mangt og mye av det som går galt i den moderne verden skyldes slike rotløse, fæle fyrer som han.
Slik sett ligner holdningene leseren blir presentert for på dem forfatteren på denne tida forfektet utenfor sin litteratur. Men så er det bare det at August blir for sjarmerende, Hamsun er for mye av en forfatter til å klare å bli værende i forkynner- og lærerrollen. Litteraturen begynner kort sagt å leve sitt eget liv. På uforlignelig vis.
Til bokhandel: Tore Rem «Reisen til Hitler»
