Det var i første klasse på videregående, jeg var skolelei og stengt for det meste fra lærerhold. En dag varslet norsklærerinnen at hun skulle lese en novelle høyt for oss.
Sikkert noe kjedelig, tenkte jeg. Klar til å sovne, som jeg pleide over klassesettene med klassikere som jeg den gangen ikke klarte å fatte interesse for til tross for at jeg var en umettelig lesehest.
Fra første linje hørte jeg at dette var noe helt annet enn det vanlige, gammelmodige pensumet.
Fra første linje hørte jeg at dette var noe helt annet enn det vanlige, gammelmodige pensumet. Dette var noe spellende og moderne. Noe som handlet om de voksnes kjærlighetsliv. Ikke på en søtladen eller prektig, men på en pirrende og urovekkende måte. Hele klassen, selv verstingene, satt stille og lyttet til siste linje.
– Det er en av de helt nye forfatterne. Hun heter Bjørg Vik, opplyste norsklærerinnen.
Jeg hadde aldri hørt navnet, men gikk på biblioteket og lånte de tre novellesamlingene hun til da hadde skrevet. Jeg leste og ønsket meg det umulige. Å få møte forfatteren selv, Bjørn Vik personlig.
Selvfølgelig ville det aldri skje.
Seks år seinere, rett etter at jeg hadde gitt ut min første roman, fikk jeg et brev i posten. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så hvem avsenderen var. Bjørg Vik. Som gratulerte med debuten og oppmuntret meg til å skrive flere bøker. Jeg gikk i lykkerus i flere uker; selvfølgelig skulle jeg skrive, skrive så det suste – på oppfordring fra selveste Vik!
Etter roman nummer to satt jeg hjemme i huset hennes i Porsgrunn hvor hun bodde med mann, barn, katter, bøker og blomster. Det var musikk, det var samtale, det var mat, vin, latter og raushet. Jeg sugde til meg, dette var hva jeg hadde drømt om fra jeg var barn: Å få leve et forfatterliv. Å få til å skrive sånn at det betydde noe for andre.
Bjørg Viks forfatterskap strekker seg over flere tiår. Det betyr store erfaringsprang og stadig nye utfordringer i måten å formidle erfaringene på
Nå har snart tredve år gått og jeg har lest alle Bjørg Viks bøker på nytt. Fra de første, litt skissepregete novellene skrevet tidlig på 60-tallet, til de foreløpig siste historiene utgitt i 2002. Bjørg Viks forfatterskap strekker seg over flere tiår. Det betyr store erfaringsprang og stadig nye utfordringer i måten å formidle erfaringene på.
Når jeg nå ny-leser henne, får jeg gjenkjennelse, men også overraskelser og forundring. En frekk, freidig og frivol 70-tallsstjerne. En feministisk sirene som utfordret gamle ideer om kvinnelighet. En som stadig brøt erotiske grenser og agiterte for kvinnefrigjøring.
Var det ikke slik Bjørg Vik ble karakterisert?
Jo da, men alle disse merkelappene blir små og knuslete. Overraskelsen og forundringen dreier seg om at hun tidligere, allerede som tredveåring, skrev så klokt, så varmt og nyansert. Hun formidlet både glade og kåte og sinte og skuffede kvinneskikkelser. Åja! Feminismen har betydd mye både for henne og for de trofaste leserne hennes, samtidig vil jeg påstå at den også har ført til en begrensning i måten hun har blitt lest på. Kanskje til og med en feillesning; jeg tror få er klar over hvor ofte hun har tatt ungguttens eller mannens perspektiv og at hun har skrevet så mange gode mannsportretter.
Så mange ganger har Bjørg Vik blitt sammenlignet med Cora Sandel og Torborg Nedraas at det begynner å bli en klisjé. Klart det finnes inspirasjon og linjer mellom disse to forgjengerne, men Vik har sitt eget univers. Der spiller det skarpe blikket på interiører og eksteriører stor rolle: Et blått fat, en solbelyst vegg, skyggene i et rom, trærne utenfor et vindu. Men aller mest treffer blikket menneskene. Alt et ansikt kan røpe eller la være å røpe. Alt hender kan gjøre. Hender som ikke klarer å holde seg i ro, hender som plukker nervøst, hender som stryker kjærlig, hender som skaper, beskytter eller ødelegger.
Hun formidlet både glade og kåte og sinte og skuffede kvinneskikkelser
Det er ikke spektakulære scener, fantasifulle tankesprang eller fiffige påfunn som preger Bjørg Viks forfatterskap. Det er beskrivelser av såkalte hverdagsmennesker. Av deg og meg og de alt annet enn enkle og rettlinjete livene våre. I år etter år har hun skrevet om kjærligheten vi kan få oppleve, men alltid risikerer å miste. Kjærligheten som er så verdifull, men så komplisert og så skjør. Personlig må jeg innrømme at gleden blandes med at mye av dette gjør vondt å lese. Fordi det er så troverdig, så gjenkjennelig og så ubehagelig at man noen ganger kan tenke: Må du virkelig drive det så langt? Kan du ikke stoppe beskrivelsen nå?
Men Bjørg Vik stopper ikke, hun er skånselløs når det gjelder å beskrive begjæret, lystene, frihetstrangen, utroskapen, sviket og smerten over sviket.
Fra starten var hun opprørsk på grensen til det kompromissløse. Opprøret mot falskheten, stagnasjonen og konvensjonene, alle slags selvbedrag og forløyete fasader, det opprøret finnes fremdeles der i fullt monn. Ofte formidlet med en tørr humor på grensen til kynismen, men aldri, aldri direkte kynisk. Med årene har det kommet til en sødme, en ettertanke, et vemod og en sorg. Som i «Sensommer», en av de vakreste fortellingene som er skrevet. Eller i «Ubekreftede meldinger om lykke». Om det aldrende ekteparet som har lært seg å tilgi: «Tiden har tatt dem i hånden og førte dem rolig bort fra stedet hvor de såret hverandre, lik en voksen som leier barn bort fra et utrygt sted.»
Småjentene. De purunge kvinnene. De nyforelskede. De nygifte. De slitne småbarnsforeldrene. De sulteforete og utro som sniker seg til ulovlig sex. De resignerte, middelaldrende parene på chartertur, de som ikke lenger har et ord å si hverandre. Eller de aldrende som ikke lenger trenger så mange ord fordi ømheten bærer. De ensomme enkene. De som ikke lenger vet hva de skal bruke tiden til. Alle disse rollene og situasjonene har Bjørg Vik beskrevet bedre enn noen. Om og om igjen har hun kretset rundt tiltrekningen og frastøtningen, nytelsen og smerten som kan ligge mellom mann og kvinne.
Kall henne gjerne kjærlighetens- og lengselens dikter, men lengslene går langt utover det som så lidenskapsløst kalles «parforholdet». Dypest sett handler lengslene hos Bjørg Vik om å bevare livsgleden, den som får jentelegger til å hoppe og sprette.
I dette sitatet finner jeg hele forfatterskapets essens:
«Gi meg bare en ørliten silder av renhet. Noen ganske få blanke dråper. Av ærlighet. Det stikker så deilig vondt i en når man en sjelden gang møter et ærlig menneske. Det smerter så vidunderlig vondt.»
Tove Nilsen
