«Agota Kristof, mener du Agatha Christie?» Før den moderne klassikeren Tvillingenes dagbok ble relansert på norsk i 2019, var det nok mange som stilte seg dette spørsmålet. Den ungarske forfatteren Agota Kristofs debut fra 1986, hadde gått i glemmeboka hos de fleste.

Men blant de som nå gjenoppdaget Kristofs univers og hennes helt særegne skrivestil, var det mange som ble bergtatt.

Anmelder Knut Hoem i NRK skriver: «De som plukket opp Tvillingenes dagbok da den utkom i ny utgave før sommeren i fjor, ble kanskje også hensatt i en tilstand av lesetrance. Agota Kristofs debutbok er av den sorten som gjør at du glemmer å gå av bussen, trikken og bybanen.»

Tvillingenes dagbok: En moderne klassiker

Historien om de to tvillingbrødrene som blir sendt til sin tyranniserende bestemor på landsbygda mens krigen herjer rundt dem, ble kalt en moderne klassiker av Morgenbladet:

«[…] Kristofs roman er gripende i ordets rette forstand – den levner deg ikke med en tåre i øyekroken, men med følelsen av å ha lest noe urovekkende om hva mennesket er i stand til, med spørsmål om hva forfatteren kan ha gjennomlevd for å skrive som dette», skrev kritiker Carina Elisabeth Beddari.

Også Klassekampens anmelder tok klassikerbegrepet i sin munn, og skrev: «Romanen forener de fleste betydningene av ordet fabelaktig i én rik tekst.»

Før Kristof-feberen for alvor inntok Norge, har ungareren lenge vært anerkjent som en slags forfatternes forfatter:

«Filosofen Slavoj Zizek har sagt at Tvillingenes dagbok fikk ham til å oppdage hvilket menneske han ville bli. Den danske forfatteren Jonas T. Bengtsson måtte slutte å lese mange av sine kolleger, fordi de ikke lenger sa ham noe. Når Nordisk råd-vinner Naja Marie Aidt mister troen på litteraturen, er det hos Kristof hun søker trøst», skrev redaktør Bernhard Mohr i forordet til nyutgivelsen av Tvillingenes dagbok.

Cappelen Damm har siden oversatt og gjenutgitt flere av Agota Kristofs bøker. Under får du oversikten over hele Kristofs forfatterskap på norsk.

Tvilling-trilogien

Bok 2: Beviset

Tvillingenes dagbok er den første boka i en trilogi som har blitt stående som Kristofs mesterverk.

Bok nummer to, ble utgitt i 2020 og heter Beviset. Her har tvillingene fått navn: Lucas og Claus. Etter tvillingbrorens forsvinning over grensen er Lucas alene, forvirret og frarevet en del av seg selv.

Han forsøker å gjøre det gode i et land der det onde har tatt styringen, og der menneskene slåss med traumene etter krigen. Det eneste som vitner om livet med broren, er historiene som er nedskrevet i den store skriveboken.

NRKs anmelder Knut Hoem er vel så begeistret for bind to i trilogien som den første: «Fortellingen fortsetter nærmest sømløst i bind to […] Trykket fra første bind avtar ikke i nevneverdig grad her heller, selv om det geniale grepet med å la tvillingene fremstå som én forteller ikke gjentas.»

Bok 3: Den tredje løgnen

Den tredje og siste boka i trilogien heter Den tredje løgnen. Det er en roman som utvider forfatterens helt spesielle litterære univers, og som i følge Klassekampen «setter menneskelige begreper om godt eller ondt på spill».

Etter tiår i eksil flytter Lucas tilbake til sin barndoms by. Han minnes årene i ensomhet, atskillelsen fra tvillingbroren Claus, krigen, tilflukten hos bestemoren som folk kalte «heksa». Nå vil han prøve å finne broren Claus. Men hva hvis hele livet var basert på en løgn?

Analfabeten: Kristofs selvbiografiske verk

I denne fascinerende lille selvbiografien skriver Agota Kristof på samme direkte og korthugde måle som i Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Det er også mange hendelser som speiler universet i trilogien, som bidrar til å gi leserne en forståelse av hvordan hun kunne skrive slik hun gjorde. 

Analfabeten er en kort og intens historie om en kvinne som følte Europas 1900-tallshistorie på kroppen, sterkere enn de fleste andre, og som hadde et uvanlig talent for – og uvanlig sterke følelser for – ord.

Boka består av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring – uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Agota Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev.

I går: Kristofs siste roman

I går fra 1995 var Agota Kristofs aller siste roman. Den utgis for første gang på norsk høsten 2022.

I går er en intens beretning om umulig kjærlighet. Men det er også en refleksjon over tidens gang, urettferdighet og hva flukt og eksil kan gjøre med et menneske. 

NRKs anmelder Jonas Hansen Meyer skriver: «Jeg nøler ikke med å plassere denne boken på litteraturens øverste hylle», og legger til:

«Cappelen Damms Kristóf-revival i Norge de seneste årene, først med gjenutgivelsen av tvilling-trilogien, deretter med utgivelsen av flere av Kristófs bøker, er en berikelse for norsk litteratur.»

For Sandor Lester består hver dag av det samme ritualet: Han står opp klokka fem, tar bussen, stempler inn på fabrikken og borer det samme hullet i akkurat det samme metallstykket. Alt for å tjene akkurat nok til å spise og å ha en bolig og en seng – så han kan starte på nøyaktig det samme løpet igjen i morgen.

For at ting skal endre seg, må Line dukke opp, idealkvinnen som Sandor har drømt om siden han forlot hjemlandet sitt. Hvis Line hadde vist seg, skulle han ha skapt seg en fremtid som forfatter, under navnet Tobias Horvath.

Den dagen livet endrer seg for Sandor Lester, er det imidlertid ikke fantasiens Line som stiger inn på bussen, men den virkelige. Line, hun som Sandor kjente i hjemlandet, da de begge var barn, og Tobias Horvath ikke var et pseudonym, men det reelle navnet til en liten gutt. Men den Line som nå står foran ham i kjøtt og blod, er ikke alene, hun har med en mann og et lite barn.

Enkelt språk rommer masse følelser

Hva er det som gjør Agota Kristofs litteratur så spesiell? Da Tvillingenes dagbok ble utgitt i 2019, spurte vi spurte påtroppende teatersjef på Nationaltheatret, Kristian Seltun.

Han forteller at han har et svært nært forhold til boka. Faktisk var det en belgisk teateroppsetning, som han beskriver som en av de fineste han har sett, som gjorde at han selv tok boka til scenen under hans tid i Trøndelag Teater.

– Boka er først og fremst veldig velskrevet, og som dramaturg er jeg opptatt av at den har en god form, sier Seltun.

Teatersjefen forteller at selv om boka er skrevet i en enkel telegram-aktig stil, klarer den likevel å romme masse følelser. Krigen utgjør bakteppet, men er ikke eksplisitt beskrevet. Likevel skjønner man hvor ille det er, sier Seltun.

– Det er vanskelig å skrive om barn i krig, men denne gjør det på en utrolig god måte.

Overraskende mye humor

Boka får en spesiell form fordi ordet føres av de to tvillingene, som konsekvent omtaler seg selv som «vi».

Med et distansert språk beskrives livet i den krigsrammede landsbyen, preget av psykisk og fysisk misbruk. Under slike mørke omstendigheter, må de to tvillingene fort lære seg å distansere seg fra virkeligheten.

– Tilforlateligheten i måten tvillingene omgås på i en veldig brutal verden gjør at du skjønner at de er barn, men at de ikke klarer å ta omstendighetene helt innover seg. Samtidig som det er nettopp det de gjør, krigen er deres virkelighet, sier Seltun.

Selv om en oppmerksom leser vil kunne skimte små hint til andre verdenskrig, forblir fortellingens sted og tid uklar. Det gjør at den til en universell krigsfortelling som alltid vil være relevant, mener Seltun – krigen kunne vært hvilken som helst krig.

– Samtidig har den såpass høy litterær kvalitet at man må regne den som en moderne europeisk klassiker, sier Seltun.

– Hvem ville du anbefalt Tvillingenes Dagbok til?

– Siden den er så god, ville jeg egentlig anbefalt den til alle som liker å lese bøker. Handlingen er nesten for grusom, men samtidig er den lettlest og kompakt. Til tross for den mørke tematikken har den også overraskende mye humor.