– Jeg blir helt slått i bakken av at han er ett år yngre enn meg og skriver som en vis, eldre mann, sier Ellen Sofie Lauritzen.

Hun er journalist, litteraturkritiker og forfatter av boka Snakkes til uka.

Den 6. september skal hun lede en samtale med nigerianske Chigozie Obioma om hans nye bok, Et kor av minoriteter, på Litteraturhuset i Oslo.

– Det er så mange lag, så utrolig rikt. For å skrive sånn har du enten et veldig rikt indre liv eller så har du opplevd litt av hvert, sier Lauritzen.

Obiomas forrige roman, Den forbudte elven, fikk strålende mottagelser både internasjonalt og her hjemme: NRKs anmelder omtale den som «en av de beste romanene jeg har lest så langt i år», mens Dagbladet mente at boka var «nødt til å bli en litterær klassiker».

Som om ikke det var nok, ble han utropt av The New York Times til arvtageren til Chinua Achebe, den nigerianske litteraturens gudfar.

– Ligner ikke noe jeg har lest

I den nye romanen møtes nigeriansk og vestlig tradisjon, forteller Lauritzen. Boka er blitt kalt en moderne Odysseen, men gir også et sterkt innblikk i nigeriansk igbo-kultur.

Ordet føres av en personlig skytsånd, en «chi», som ifølge igboene er den delen av sjelen som gjenfødes for hver nye livssyklus.

– Dette er en episk tragedie som jeg ikke ligner på noe jeg har lest. Man får innblikk i en fortellertradisjon som er helt ulik den vi i vesten er vant til, sier Lauritzen.

Vi følger altså skytsånden til hønsebonden Chinoso, som har forelsket seg i Ndali. Problemet er at Ndali er fra en mektig og velstående familie, som ikke aksepterer uutdannede Chinoso.

Kjærlighet og klassereise

Lauritzen mener vi får komme tett inn på det nigerianske klassesamfunnet, der hva du har og hva du eier har mye å si for din sosiale status.

– Egentlig har Chinoso et ganske rikt liv, det er bare at livet hans ikke blir sett på som rikt nok av foreldrene hennes, sier hun.

For å redde kjærligheten, reiser Chinoso til Kypros for å ta utdannelse. Men der går ingenting som planlagt.

– Dette er jo en klassereise, selv om det ikke er den reisen han selv hadde sett for seg. Det er en historie om hva man er villig til å gjøre for kjærligheten, hvor langt mennesket vil strekke seg for å komme seg «opp av gjørma». Det er ganske vondt å lese, sier Lauritzen.

Utenfrablikk på Europa

På et tidspunkt går Chinoso innom en politistasjonen på Kypros, og blir forbauset over at det ikke er fylt til randen av folk som er fulle, sinte, sultne og skitne.

– Vi får hele tiden små glimt om hvordan det er å leve i Nigeria. På Kypros blir Chinoso stadig vekk forundret over ting som er annerledes – det er små detaljer som kommer sivende inn fra sidelinja på et ganske elegant vis.

– Går det også an å trekke paralleler til dagens flyktningsituasjon?

– Man kan absolutt løfte boka og dra den inn i flyktning-debatten. Det er et ønske om å reise ut av en desperat tilværelse. En drøm om utdannelse, om et bedre liv og om Europa, som gjør at folk setter seg i små båter og risikerer livet. Det er også det som får vår helt til å gjøre noe av det samme.

Skytsånden forteller

Den uvanlige fortellerstemmen gjør romanen helt unik, mener Lauritzen. Fortelleren går veldig effektivt inn og ut av hovedpersonens følelser og refleksjoner. Chi-en bidrar til at leseren forstår hvorfor hovedpersonen gjør som han gjør – det vil si, de gangene chi-en forstår det selv.

– Det er en måte å henvende seg til leseren på som er veldig forfriskende, sier Lauritzen.

– Forfatteren sammenlignes ofte med Chinua Achebe og Cormac McCarthy. Er det rettferdige sammenligninger, synes du?

– Denne boka er noe helt eget. Jeg skjønner at man må ha sammenligninger, særlig for nye lesere, men det er noe med den fortellerstemmen som er så fiffig og original at jeg har problemer med å sammenligne han med noen. Jeg håper heller at folk begynner å sammenligne andre med han etter hvert, sier Lauritzen.