Alle snakker om Ove. Jeg vil snakke om katten til Ove. Men det er selvsagt ikke mulig uten først å si noe om Ove. Jeg ville fått Ove på nakken hvis jeg prøvde noe annet.
Ove er 59 år og kjører Saab. Han er sur og tverr og alle naboers skrekk. Hver morgen går han på en inspeksjonsrunde i borettslaget for å se at alt er på stell. Dette til tross for at han for lengst er avsatt som styreleder – en hendelse han selv omtaler som «statskuppet». Ove sparer på strømmen og pruter i butikken, og har et uvennlig ord til de fleste. Men bak det bistre uttrykket fins det en sorg, og vi forstår at Ove sliter med å slippe andre mennesker inn i livet sitt. Etter at kona døde, kjennes livet meningsløst, og Ove vil helst bare ta livet av seg. Det går imidlertid ikke som planlagt, for det kommer alltid noe i veien, som for eksempel at tauet ryker når han skal henge seg. Sakte, men sikkert smelter likevel Oves kalde hjerte, ikke minst takket være en nyinnflyttet nabo fra Iran – og katten – som vår mann altså absolutt ikke har noe til overs for.
Slik blir Ove og katten kjent: «Klokka var fem på seks om morgenen da Ove og katten møttes første gang. Katten mislikte umiddelbart Ove på det sterkeste. Følelsen var i høyeste grad gjensidig.» Ove liker selvsagt ikke katter, det var kona hans som var så glad i sånne kattekrek. Ove er ikke så bløt.
Den navnløse katten («kattekreket», «kattefaen») har bare ett øre og en halv hale. Her og der mangler det en flekk av pelsen, som om noen hadde revet nevestore dotter av den. Det er knapt så Ove kan regne det som en hel katt. Er det rart jeg begynte å snufse allerede på side 13? Jeg får lyst å strekke hånden gjennom boksidene og stryke det stakkars dyret over den skamferte pelsen.
Men når en av de dustete naboene, «det blonde meheet», kaster stein mot katten fordi katten freser mot hunden hennes, da tar Ove katten i forsvar! Etter hvert prøver katten å få innpass hos Ove, og den er ganske så utspekulert og smart – og minst like sta som Ove selv. Og før Ove helt vet ordet av det, er de to blitt medsammensvorne. Dessuten har jo han og katten det til felles at de ikke vil drite hjemme hos fremmede. Boken inneholder noen ubetalelige scener som skildrer møtet mellom mann og katt og som samtidig bidrar til at vi får se bak den gretne fasaden til Ove og vi innser at han har et hjerte under skjorta.
Fredrik Backman viser på en utrolig fin og var og varm måte hvor nært og tillitsfullt forholdet mellom et dyr og et menneske kan bli. Kanskje kommer man et dyr nærmere enn et menneske, fordi man ikke trenger å gjøre seg til eller forsøke å gjøre seg bedre enn man er. Det er noe umiddelbart og ukunstlet over forholdet mellom en tobent og en firbent.
Det er ikke lett å skildre katter på en troverdig måte, men Backman har virkelig kommet under pelsen på dette eksemplaret av arten, og har laget et av de fineste katteportrettene jeg kan huske å ha lest. Og på side 321, ja, da strigråt jeg.
