Paulo Coelho er verdens mest solgte «ordentlige» forfatter. Med ordentlig mener jeg at han skriver romaner, ikke serielitteratur. Han har skrevet 20 romaner og har også rekord i Guinness for å være den mest oversatte etter Shakespeare, oversatt til 81 språk og utgitt i 170 land.
Rart å tenke på at han debuterte så sent, for bare ca 30 år siden. Debutboken var om Dracula, men er ikke å få tak i. Så kom hans egentlige debut i 1987 da han var 40 med En magikers dagbok, eller Pilegrimsreisen, som den er kalt i de fleste land. Deretter kom Alkymisten, hans andre pilegrimsreise, åndelig denne gang. Da hadde han for lengst blitt en kjent sangtekstforfatter i Brasil, der han skrev for Raoul Seixas, som var en blanding av Jimi Hendrix og Janis Joplin.
Lagt inn på psykiatrisk
Paulo ville skrive bøker. Siden han var ung, hadde han lest alt av klassikere (han lærte også latin på skolen) og skrev sirlige anmeldelser av dem. Han skrev også dagbøker I årtier. Biografien om ham, Ordenes alkymist, som kom for ca ti år siden, bygger mye på dem.
Bla i Bazars Paulo Coelho-magasin her
Søsteren plukket opp utkast til skolestilene hans fra søppelet og fikk toppkarakter med dem. Forsøkene på å komme seg ut av jesuittskolen og over i de kunstneriske rekker ble sabotert av foreldrene, som mente at han skulle bli ingeniør som faren. Paulo ville leve ut kunstnerdrømmene og var i dårlig selskap på Copacabana-stranden, der han leste sine dikt. Foreldene mente han var gal og sendte ham til psykiatriske undersøkelser, og i løpet av tre innleggelser ble han utsatt for elektrosjokk hver gang (han rømte to ganger). Men han kom seg til slutt ut fra sykehuset og satset på en karriere som skuespiller. Mange år senere oppdaget han en medisinsk rapport fra sine innleggelser, og ble overrasket over de banale motivasjonene. Det sto at han var irritabel, trakasserte folk politisk, gjorde det stadig verre på skolen, moren trodde han hadde seksuelle problemer, at han var umoden for sin alder, og når han ønsket noe, prøvde han å få det til på alle mulige måter, og viste stadig mer radikale og ekstremistiske holdninger. På slutten av sekstitallet drev han bort fra sin familie, ble hippie og brukte massevis av stoff.
Torturert med elektriske støt
Etter hvert lagde han et lite og kortlivet tidsskrift kalt 2001, som dekket emner som utenomjordiske vesener og Jung. Han gjorde research for en historie og kom over den engelske okkultisten Aleister Crowleys skrifter, og ble deretter med i det Alternative Samfunn, en sekt som anbefalte narkotika og praktiserte svart magi. Paulo forsøkte å legemliggjøre Crowleys prinsipp om «At å gjøre det du vil skal være hele loven.» Tidsskriftet ble oppdaget av nevnte Roaul Seixas, som ønsket at Paulo skulle skrive tekstene hans. Paulo initierte Seixas i det Alternative Samfunn og introduserte ham til narkotika. De to ble legendariske i Brasil. Etter noen få måneder var Seixas en stjerne, Coelho var rik, og sammen dannet de en brasiliansk versjon av utopien som Aleister Crowley hadde etablert i Cefalù på 1920-tallet. Deres rock-and-roll-hymne «Sociedade Alternativa» kom ut i 1972 og ungdom over hele Brasil kjøpte albumet. «Gjør hva du vil / fordi det er lovens hele / lov / Lenge leve det Alternative Samfunn / Nummeret 666 er Aleister Crowley «, sang Seixas. Da mente militærdiktaturet i Brasil at Paulo var antiautoritær og arresterte ham. Han ble løslatt, men straks kidnappet av paramilitære, som anklaget ham for å være geriljakriger. De holdt ham i en uke, og torturerte ham med elektriske støt på testiklene. Etter det ga Coelho opp religion i flere år. Seixas døde etter hvert av en overdose.
Fra Brasil til London
En skjellsettende erfaring med satanisme og senere møtet med J. førte til at han gjenoppdaget sin katolske tro, men ikke til Jesuitt-sorten fra sin ungdom, heller til en synkretisk, selvoppdaget form, med god plass til magi.
Så begynte han å skrive, men lyktes ikke. Han flyttet sågar til London der han satt et helt år og skrev, men fikk det ikke til. Det var først senere, da han møtte sin mester, den mystiske J., som han dedikerer alle sine bøker til, og den katolske, muntlige RAM-ordenen, Regnus Agnus Mundi, som befattet seg med studier av symboler, og han feilet til opptaksprøven og så måtte legge ut på ferden til Santiago de Compostela, at han forsto hvorfor han ikke hadde fått til skrivingen. Han ville skrive komplisert, men erfarte gjennom sin pilegrimsreise at verden ikke er komplisert. Han skapte sin helt spesielle skrivestil som mange andre også liker å lese. Til nå har han solgt 225 millioner eksemplarer av sine bøker, og da er alle piratutgavene holdt utenfor.
Sex, drugs and rock’n roll – og en spirituell søken
Men før denne historien om Paulos vei til å bli en verdensberømt forfatter, en historie som er kjent av mange, er det en side som ikke har vært kjent, og det er hans ungdomsår. Han er født i 1947, og i 1970 var han 23. Det er året da han lar håret gro og reiser rundt i verden på leting etter frihet og tilværelsens dypere mening, først på en strabasiøs biltur over den enorme strekningen Rio de Janeiro til Peru og tilbake, og senere reiser han til Amsterdam, treffer en jente og sammen tar de The Magic Bus mot Kathmandu. Coelho var en hippie i den absolutte forstand; sex, drugs and rock’n roll, men før det var han på en spirituell søken. Det er den vi kan lese om i Hippie, der han forsøker å gjenskape hva han og de fleste i hippiegenerasjonen var opptatt av. Det er spennende lesning, et veldig interessant tidsbilde, og et innblikk i en person som nok kan sies å være verdens meste innflytelsesrike forfatter. Han har i mange år vært interkulturell ambassadør for FN, er av flere institusjoner gjennom flere tiår kåret blant verdens mest innflytelsesrike personer og betydelige tenkere, og han har så mange følgere på Facebook, Twitter og Instagram at det tilsvarer sju ganger Norges befolkning.
«Jeg var hippie, jeg er hippie og jeg kommer til å forbli hippie,» har Paulo sagt i forbindelse med utgivelsen av Hippie. På 60- og 70-tallet følte vi som levde den gang at alt var mulig, og vi fikk til mye. Nå trengs det en ny sosial revolusjon og vi trenger at ungdom i dag tar skikkelig tak i de enorme utfordringene verdens står overfor. Vi trenger hippiene, mer enn noen gang!
Make books, not war!
