Lucinda Rileys nye roman, De syv søstre, ble lansert med brask og bram i Brasil, der store deler av handlingen i romanen utspiller seg. Å være på bokmessen i Sao Paulo er det nærmeste jeg har vært et vekkelsesmøte, og har du mistet troen på bokens kraft, skal du ta deg en tur hit.
Lanseringen var lagt til bokmessen Bienal Internacional do Livro de Sao Paulo. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men jeg hadde vel sett for meg seriøse bokmennesker i alderen 40 +. Da jeg kom med taxien, så jeg en eviglang kø av mennesker, for det meste ungdommer, og jeg konkluderte med at det måtte være et fotballstadion i nærheten. Jeg hadde fått med meg at brasilianere elsker fotball omtrent like mye som jeg hater det.
Snart skulle det imidlertid vise seg at jeg tok grundig feil. Det var bokmessen disse unge menneskene hadde tenkt seg på. Og det var altså snakk om lørdag ettermiddag. Det var over tretti grader i skyggen og jeg var lettet over å kunne vifte med en invitasjon og komme meg raskt inn foran alle de andre i køen. «Gleden» var imidlertid kortvarig, for inne var det en trengsel man bare kan drømme om å se i norske boksammenhenger. Og ingen air condition.
Jeg kom meg omsider fram til standen til det brasilianske forlaget, der Lucinda skulle signere og snakke om De syv søstre (som for øvrig kommer på norsk i januar). Nytt sjokk. Standen var bokstavelig talt omringet av fans, og det var umulig å komme gjennom sperringene. Da jeg prøvde å snike meg inn, ble det brudulje og jeg ble huket tak i av en stor og streng forlagsmann (som det senere viste seg var sjef for produksjonsavdelingen). Jeg fikk stammet fram at jeg kom fra Lucindas norske forlag og at jeg var invitert. Og vips var jeg innenfor og ble tatt hånd om av en «det har gått i ett hele dagen og vi har enda et arrangement etter dette og nå har jeg nesten ikke følelse igjen i beina»-sliten, men hyggelig forlagsmedarbeider. Jeg fikk attpåtil en flaske vann før jeg nesten besvimte av heteslag.
Stemningen var på bristepunktet og det lød taktfaste rop: Lucinda, Lucinda, Lucinda! Da hovedpersonen endelig kom, kokte det nærmest på standen, og det ble kamp om å ta selfie med forfatteren. Her var det ikke snakk om intervju med spørsmål og svar, slik vi er vant til fra dannede forfatterarrangementer her hjemme. Etter en kort introduksjon var det tjue hender i været. Alle hadde noe de ville fortelle eller spørre om og intet spørsmål syntes å være for lite. Flere hadde tatt med seg gaver. Deretter var det signering, og godt og vel to hundre fikk signatur i bøkene sine før det hele var over, etter godt og vel fire timer. Og som vanlig tok Lucinda seg tid til en prat med hver og en av dem, godt hjulpet av en tålmodig tolk.
I bakgrunnen kunne vi med jevne mellomrom høre hyl og skrik. Ja ja, tenkte jeg, de har vel tatt inn noen tv-kjendiser for å piske opp stemningen ytterligere. Nei da, kunne en representant fra forlaget fortelle, det er forfattere. I Brasil er nemlig forfattere like populære som popstjerner, og det er kult å lese bøker. Da jeg fortalte et par av ungdommene som hadde kommet for å møte Lucinda, at unge mennesker i Norge ikke leste så mange bøker, så de bare uforstående på meg: «Men hva gjør de da?»
