– Jeg er tiltrukket av historier jeg kan lære noe av. Hver av bøkene mine begynner med et spørsmål som jeg ønsker å dele med leserne, og gi et mulig svar på, forteller Alyson Richman. Hun beskriver arbeidet med hver av romanene sine som en intellektuell reise.
Alyson Richman brukte bildene av leiligheten som ledetråder
Leiligheten til Marthe de Florian ble forlatt av hennes barnebarn i Paris under krigen. Siden stod den urørt. Da leiligheten på nytt ble åpnet igjen i 2010 fikk verden se hva som hadde skjult seg bak dørene. Bildene av den vakre leiligheten ble utgangspunktet for Alysons roman, og hun studerte dem nøye for å få et riktig inntrykk av hvem Marthe de Florian egentlig var.
– Det var så mye skjønnhet i bildene. Jeg kunne se at Marthe hadde et kunstnerisk blikk. Jeg ble umiddelbart fascinert og imponert over stilen hennes, hun var svært moteriktig, forteller Richman.
Jeg ble umiddelbart fascinert og imponert over stilen hennes, hun var svært moteriktig.
Det var spesielt et maleri av Marthe de Florian i egen person som fanget oppmerksomheten til Richman; et maleri som skulle vise seg å være malt av den italienske kunstneren Giovanni Boldini.
– Jeg ble fylt av nysgjerrighet over hvem denne kvinnen var og hvem hun hadde blitt. Hvordan ble hun muse for denne kjente kunstneren, og hva slags forhold hadde de? Da jeg så maleriet av Marthe, så jeg en selvsikker kvinne i full besittelse av sin egen skjønnhet. Hun var en kvinne av forvandling, forteller Alyson.
En sanserik fortelling
Richman har fylt romanen sin med nøye utvalgte detaljer, på samme måte som Marthe dekorerte leiligheten sin. Alyson sammenligner sin egen skriving med å male et bilde for sine lesere. At setningene er penselstrøk som beveger deg gjennom romanen.
– Jeg vil at leserne mine skal oppleve bøkene mine som sanserike. At de er fortellinger med farge, tekstur, at du nærmest kan lukte parfymen til Marthe når du blar i boken, sier Alyson.
Tittelen på boken er heller ikke tilfeldig, men snarere ment som en metafor på livet til hovedkarakteren.
– Jeg liker teksturen på fløyel, måten den forandrer seg på når du beveger hånden din over det. Jeg ser på det som en metafor på livet til Marthe de Florian, på hennes eget lys og mørke, forteller Alyson.
LES OGSÅ: Historier som gir deg gåsehud
