Det var mens hun drev research til Så lenge det er stjerner på himmelen at Kristin Harmel oppdaget en del av krigshistorien som hittil har vært ukjent for den jevne amerikaner. Under andre verdenskrig var det nemlig rundt 400 000 tyske krigsfanger i USA.
– Dette pirret nysgjerrigheten min. Når vi lærer om krigen på skolen, hører vi for det meste om konsekvensene krigen hadde i Europa og Asia, men ikke så mye om hva som skjedde her. Da jeg spurte blant vennene mine, var det ingen som visste at det hadde vært tyske krigsfanger her. Det viste seg at mange av disse fangene hadde positive opplevelser herfra, og de jobbet ofte sammen med de lokale. Noen av dem trivdes faktisk så godt at de søkte om amerikansk statsborgerskap. Slik tok ideen til Når vi møtes igjen form, forteller Kristin Harmel.
I romanen møter vi Emily, som i jakten på sin biologiske bestefar kommer over denne ukjente historien. Det blir en spennende jakt med innslag av både kjærlighet og dramatikk.
– En av grunnene til at jeg liker bøkene dine så godt, er at de er triste på en så utrolig vakker måte. Er det grenser for hvor trist en fortelling kan være?
– Takk for den fine komplimenten! Ja, for meg er det en grense. Jeg vil gjerne skrive historier som kan få fram tårene, men jeg ønsker ikke at leserne skal være triste når de er ferdig med boken. Mest av alt vil jeg formidle håp. Jeg vil beskrive de triste øyeblikkene i boken min som «bittersøte», fordi det alltid fins et håp i det triste jeg skildrer, sier Kristin Harmel.
Kvinner og krig
Romaner med handling fra andre verdenskrig er svært populære, og er nærmest etablert som en egen sjanger. Kristin Harmel skjønner godt hvorfor.
– Jeg tror denne perioden er så fascinerende fordi mange som har opplevd krigen fortsatt lever, samtidig som denne tiden også føles veldig fjern for mange. Det er en periode som framkaller sterke følelser, og det er den perioden jeg selv liker best å lese om også, innrømmer hun.
– I romanen din skildrer du både det å være ung kvinne i dag og under krigen. Hva tror du er den største forskjellen på å være kvinne da og nå?
– Kvinner har selvsagt langt flere muligheter i dag, men jeg tror samtidig at krigen åpnet mange dører for kvinner, i og med at så mange menn dro til fronten. Kvinner måtte ut i arbeid for å holde hjulene i gang. Sånn sett kan vi kanskje si at krigen var begynnelsen på kvinners nye posisjon i det tjuende århundre.
Tilbake til røttene
Det er et stort materiale Kristin Harmel har jobbet med under skrivingen av romanen, og mye tid har gått med til å gjøre research.
– Jeg har et elsk-hat-forhold til research! Først og fremst elsker jeg det, rett og slett fordi det er så spennende. Etter hvert som jeg forsker i noe, opplever jeg også at fortellingen vokser og endrer seg. Jeg får mange gode ideer i denne fasen, og noen ganger blir disse ideene til nye romaner. På den annen side kan det være vanskelig å vite når jeg skal stoppe. Jeg kunne lest sytti bøker om hvordan det var å være krigsfange, men trenger jeg virkelig det? Det er lett å drive researchen for langt og prøve å stappe for mange detaljer inn i romanen. Samtidig er jeg alltid livredd for at en bitteliten detalj skal være feil, og at det skal ødelegge hele historien for leseren.
– Hovedpersonen i Når vi møtes igjen visste ingenting om bestefaren sin. Har du forsket i din egen slekt og funnet interessante historier?
– Jeg er så heldig at min farmor skrev sine memoarer før hun døde, så jeg har en fantastisk kilde med informasjon om hennes egen og hennes families bakgrunn. Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at moren hennes en gang hadde bodd i Paris, bare noen få kvartaler fra der jeg selv bodde da jeg var i Paris. Verden er virkelig liten!
– Mange bøker handler om det å finne tilbake til sine røtter. Er det virkelig alltid sånn at blod er tykkere enn vann?
– Jeg tror at noen venner blir som en familie og at vennskapet varer livet ut. Men på den annen side er det mange venner som kommer og går, mens familien din er der for alltid – enten du liker det eller ikke. Selv om du distanserer deg fra et familiemedlem, er du bundet til den personen gjennom en felles historie. På den måten er familiebåndene mer varige, rett og slett fordi de aldri kan brytes.
Kunsten og livet
I tillegg til at krigen er et sentralt tema i Når vi møtes igjen, handler det også om kunst, og først og fremst malerkunst. Et bestemt maleri blir en ledetråd når hovedpersonen skal finne tilbake til sine røtter, og en personlig opplevelse på Van Gogh-museet i Amsterdam ble avgjørende for Kristin Harmels syn på kunst.
– Jeg besøkte dette museet da jeg var 22 år gammel, og jeg tror det var første gang jeg virkelig følte at jeg forsto kunst. Samlingen er organisert kronologisk, med tekster om kunstnerens liv på den tiden hvert bilde ble malt. Å se følelsene og erfaringene fra livet reflektert i maleriene var så spennende. Det besøket gjorde at jeg begynte å reflektere over hvordan kunstnerens sjel kan vise seg på lerretet selv om han eller hun ikke har en intensjon om det.
Ny livsstil
Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, etter Så lenge det er stjerner på himmelen og Livet som var ment for deg. Hun har allerede rukket å skrive ferdig en ny roman, men i mellomtiden har det skjedd en endring i skriverutinene.
– Tidligere sto jeg opp, lagde meg en kopp kaffe og satte i gang med å skrive. Jeg jobbet gjerne fra 8 til 16, bare avbrutt av en lunsjpause. Nå er livet mitt helt annerledes. Jeg er blitt mor til en liten gutt og i de første leveårene hans har jeg tenkt å jobbe litt mindre, slik at jeg kan konsentrere meg mest om ham. Vi har en barnepike som kommer noen ettermiddager i uka, og den tiden bruker jeg til å skrive. Og så benytter jeg anledningen til å jobbe når han sover og i helgene, sier hun.
Også den kommende romanen har handling fra andre verdenskrig. Den kommer på norsk neste år og vil få tittelen Der valmuene vokser.
– Når jeg sier Norge, hva ser du for deg da?
– Mye! Det første jeg tenker på er nordlyset. Det har jeg alltid ønsket å se, og jeg vet at Nord-Norge er et av de beste stedene å oppleve det. Så tenker jeg også på vakre stavkirker, som jeg vet er typisk for Norge. Og de fantastiske fjordene! Dere har en fascinerende historie, spennende tradisjoner og en praktfull natur. Jeg kunne virkelig tenke meg å besøke Norge en dag.
