Bestselger-redaktøren som ble forfatter: – Det finnes en feelgood-bok for absolutt alle

Hun har i en årrekke vært respektert redaktør for flere bestselgende forfattere, som Sarah Jio og Lucinda Riley, og har et hjerte som gløder for en av de mest omdiskuterte boksjangrene, feelgood. Nå kan Jorid Mathiassen også kalle seg forfatter.

Romanen hennes Der hvite liljer vokser er varm og dramatisk feelgood med historisk vri. Handlingen er satt til Nordland i nåtid og under andre verdenskrig, og en lite omtalt del av norsk krigshistorie, Blodveien, spiller en sentral rolle.

Fra redaktør til forfatter

Jorid Mathiassen småler da jeg på telefonen betegner det å flytte seg mellom redaktørstolen og forfatterrollen som å ta steget over til «den andre siden». I store trekk har det vært en fordel å vite ganske mye på forhånd, hevder hun.

– Jeg ser det som en fordel at jeg kjenner både bransjen og forlaget godt, og dermed har kunnskap om de ulike stadiene fram til ferdig bok. På den annen side forsvinner kanskje noe av «magien» ved å gi ut bok selv. Men det som har vært nytt for meg, har vært å samarbeide med en redaktør. Det er en veldig spennende og lærerik prosess. Og apropos magi, så oppleves det nesten litt utenomjordisk å få så mange fine tilbakemeldinger fra folk som nå har lest og likt boka!

Nordland og Serbia

Der hvite liljer vokser har størstedelen av handlingen fra Nordland, men også partier som foregår i Zemun, en liten by like utenfor Beograd i det tidligere Jugoslavia, nå Serbia. Begge områder har hun et nært forhold til.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å skildre de ulike miljøene på en levende måte hvis jeg ikke kjente dem, sier Mathiassen.

– Det heter jo at «du skal grave der du står». Spesielt godt kjenner jeg miljøet i Nordland, siden jeg selv har vokst opp der. Samtidig har jeg bodd over 30 år i Oslo, slik at jeg også har fått det jeg tror er den nødvendige avstanden for å kunne se stedet utenfra, tydelig og også med et skråblikk.

Den lille byen Zemun kjenner hun fra det som etter hvert har blitt ganske mange reiser dit.

– Det høres kanskje litt rart ut, men jeg har, siden jeg kom dit første gang, hatt en veldig tilknytning til akkurat den byen. I motsetning til Nordlands-stedene i boka, finnes Zemun i virkeligheten.

Det var også under et av besøkene i den serbiske byen at Mathiassen fant det som etter hvert skulle bli spiren til hele bokprosjektet.

– Jeg gikk rundt på den gamle kirkegården og så en gravstein med et foto på som jeg ble trukket mot, forteller hun.

Gravsteinen er også nevnt i Der hvite liljer voksers etterord. Fotografiet var av en ung jente. Det meste av inskripsjonen var tæret bort, men Mathiassen kunne tyde navnet: Katica. Dermed var også den første karakteren i det som til slutt skulle bli hennes første roman, født.

Blodveien

Jorid Mathiassen fant ut at hun ønsket å knytte den serbiske spiren til romanen sammen med noe hjemlig, norsk som hun kjente enda bedre.

– Det var da dette med Blodveien – de jugoslaviske krigsfangene som ble fraktet hit av tyskerne og som ble drevet til tvangsarbeid – umiddelbart slo meg som en veldig relevant forbindelse mellom Norge og Serbia. Samtidig som jeg følte at det var en del av krigshistorien som er gått litt i glemmeboka. Derfor var det noe jeg kunne være med på å løfte fram igjen, forklarer hun og legger til:

– Det har vært viktig for meg at det skal være feelgood, et fint sted for leseren å være. Samtidig som jeg ville bringe fram i lyset igjen en historie som var litt ukjent.

I romanen hjelper ungjenta Marie en av krigsfangene, og de forelsker seg. Mathiassen går tett på i sine skildringer av både fangeleiren og det å være lokalbefolkning i en slik situasjon.

I sin research brukte hun lokalhistoriske kilder i tillegg til bøker med øyenvitneskildringer fra enten overlevende fra leirene eller nordmenn som bodde i nærheten, og som hjalp fangene med mat og grenselosing over til Sverige. I tillegg brukte hun filmen «Blodveien» (1955) som hun husket fra hun var barn.

– Men du skal lete ganske godt for å finne kilder, påpeker hun.

Der hvite liljer vokser kan du bestille hjem her

Detaljenes språk

Generelt er Mathiassens beskrivelser fra både Nordland og Zemun ofte detaljrike. Men hvordan vet man hvordan det så ut f.eks. i et hjem i det tidligere Jugoslavia på 1940-tallet?

Forfatteren forteller at hun var så heldig å ha en stor bok fra en tidligere reise til Serbia som nettopp handlet om Zemuns historie. Boka var full av bilder av gamle fotografier og postkort, mange av dem detaljrike. Så dette ble hennes visuelle hovedkilde til nettopp det historiske Zemun. Om nordmenns hverdagsliv på 1940-tallet har det vært lettere å finne stoff, bl.a. gjennom bøker og dokumentarer.

– Og så måtte jeg være ganske nøye med å få riktig hvor langt moderniseringen egentlig var kommet. På øyene på Helgeland fikk de f.eks. ikke strøm før etter krigen, sier Mathiassen.

De usynlige kvinnene

Blant karakterene er det Katica og Marie som kanskje står Mathiassens hjerte nærmest. Hun kan også røpe at planen er at det i neste bok skal komme flere drypp som forteller mer om hvem Marie var. I det hele tatt er det mange fortellinger fra livene til kvinnene i hennes generasjon som fortjener å bli fortalt.

– Helt forrest i boka har jeg sitert den svenske fotografen Christer Strömholm [som bl.a. var kjent for sine tidlige gatefotografier i sort/hvitt, red.anm.]: «Lägg märke till det osynliga.» Jeg har tenkt at det, kanskje særlig i Maries generasjon, fantes så mange «usynlige» kvinner. Kvinner som bodde alene, som ikke var gift. Det var veldig vanlig at én i søskenflokken måtte være den som ofret seg og tok seg av foreldrene når de ble eldre. Dette gikk jo ofte på bekostning av deres egen utdanning, og det ble for sent å stifte egen familie. Jeg vil gjerne bidra til å synliggjøre disse oversette historiene.

Et hjerte for feelgood-sjangeren

Feelgood-sjangeren har gjennom mange år vært både elsket og sett ned på. Som en av de som kan mest om feltet her i Norge, spør jeg Mathiassen om hva det er med denne bokgruppa som setter i gang følelsene hos folk, på godt og vondt. Og hvordan har sjangeren utviklet seg i løpet av hennes tid som redaktør?

– Jeg tror at mange av de som er negative kanskje rett og slett ikke har lest så mye, og at fordommene mange har er ubegrunnet. Dersom de har en oppfatning av sjangeren uten at de kjenner den, synes jeg jo i tilfelle at det er ganske arrogant, sier forfatteren.

Veldig mange av feelgood-bøkene er relasjonsromaner, og en viktig ingrediens er håp. Det handler om folk som møter utfordringer i livet og som kommer styrket gjennom det de opplever.

– Det trenger ikke være en lykkelig, rosenrød slutt, men det må være en håpefull utgang. Gjennom dette kan folk som har en drøm få nytt perspektiv på livet, og motiveres til å gjøre noe, sier forfatteren.

Hun peker på at mange av bøkene jo også i tillegg har partier som har krevd store mengder reseach, f.eks. om historiske hendelser, og at dette også er noe man kan lære noe av.

 – Og så er det selvsagt virkelighetsflukt-aspektet. Man skal ikke være flau over å ha som mål å underholde. Når det ser som mørkest ut, er det jo veldig deilig å kunne flykte inn i et univers der det er godt å være. Det er et slikt univers jeg har håpet å skape med Hjartøy-universet, forteller Mathiassen.

– Jeg tror det er ting på gang!

Forfatteren peker på at det, akkurat som innen krimsjangeren, er undersjangere innen feelgood.

–Vi bør være flinkere til å fokusere på dette store mangfoldet, på at det finnes en feelgood-bok for absolutt alle. For jeg må være så ærlig å si at jeg synes det er en del snobberi knyttet til denne sjangeren. Kanskje spesielt i forlagsbransjen og i media.

Hun har sett en tendens til at feelgood-bøker sjelden blir anmeldt, og når de blir det, er det ikke alltid på sjangerens egne premisser.

– I noen anmeldelser av ikke-kommersielle bøker kan man til og med se at ord som «løkkeskriftroman» blir brukt for å fremheve noe negativt ved boken.

Men hun har et ørlite håp om at sjangeren snart vil få større anerkjennelse.

– Se f.eks. i Sverige, hvor sjangeren riktig nok fremdeles av mange er uglesett, men hvor den iallfall blomstrer mye mer og det er flere svenske forfattere som skriver for et veldig stort publikum.

– Det var stas at A-magasinet for kort tid siden hadde et stort intervju med Marian Keyes, som nå, endelig, i en alder av snart 60 år, får anerkjennelse etter å ha skrevet så godt gjennom så mange år. Så jeg tror det er ting på gang!

Planlegger flere bøker

Nå har du jo allerede sagt litt om at du skriver på noe nytt hvor Marie også er med. Kan du fortelle mer om neste prosjekt?

– Ja, jeg har allerede skrevet en god del på det jeg håper blir bok 2, så får vi se!, sier Mathiassen og ler litt.

– Planen er iallfall å følge nåtidshistorien med karakterene på Hjartøy, samtidig som vi skal til Latvia i fortidshistorien.

Det var mange som flyktet fra Baltikum over Østersjøen, særlig til Sverige, under og etter andre verdenskrig. Baltikum ble en del av Sovjetunionen, og det var en storstilt og ganske brutal «russifisering» av samfunnet. Dette er også en historie som iallfall for oss i Norge er relativt ukjent.

Også i en eventuell bok 3 har hun lyst til å kombinere Hjartøy-karakterer med en del av krigshistorien som ikke er blitt snakket så mye om.

– Det er nok av historier. Man skulle tro at alle historier fra krigen nå skulle vært fortalt, men de er jo ikke det.

Jorid Mathiassen er en av de fire forfatterne du kan møte på Cappelen Damms Feelgood-festkveld.

• Meld deg på arrangementet på Facebook her.
• Hent ut gratis billetter her.

Der hvite liljer vokser kan du bestille hjem her.