En feel good-bok fra Afghanistan. Høres det ut som et paradoks? Den lille kafeen i Kabul av Deborah Rodriguez er nettopp det, samtidig som den byr på mye mer. Forfatteren har brukt erfaringer fra sitt eget liv for å fortelle denne historien.
Det er mange måter få finne fram til gode bøker på: mange manus kommer til oss fra litterære agenter i ulike land, noen leser vi om i aviser og magasiner eller på blogger. En annen «metode» er å få tips fra utenlandske kollegaer, og det var nettopp det som skjedde med Den lille kafeen i Kabul.
«Denne boken har solgt 100 000 eksemplarer i løpet av åtte måneder», fortalte redaktøren i det britiske forlaget Sphere da jeg besøkte henne i London i 2013. Jeg kjente til forfatteren i og med at Cappelen Damm hadde gitt ut Kabul skjønnhetsskole noen år tidligere, der forfatteren forteller om sine første erfaringer med det afghanske samfunnet. The Little Coffee Shop of Kabul var imidlertid ny for meg. Jeg gikk innom nærmeste bokhandel etter møtet, og ganske riktig: Der lå boken i store stabler. Jeg kjøpte et eksemplar, og snart var jeg totalt oppslukt av fortellingen om kvinnene på den lille kafeen i Afghanistans hovedstad.
Her møtes fem svært forskjellige kvinner: Sunny, stolt kaféeier som trenger en slagplan for å holde kafeen og kundene i sikkerhet. Yazmina, en ung gravid kvinne kidnappet fra en avsidesliggende landsby og nå forlatt i Kabuls farlige gater. Candace, en rik amerikaner som endelig har forlatt mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, den gåtefulle Wakil. Isabel, en målbevisst journalist med en hemmelighet som kan stå i veien for hennes livs største sak. Og Halajan, den 60 år gamle enken med en kjærlighetsaffære som bryter med alle regler i det afghanske samfunnet.
Når disse fem kvinnene finner ut at de har mer til felles enn det kan se ut som ved første øyekast, oppstår et unikt bånd som vil forandre livet deres, og livet til mange andre, for alltid.
Bak krigstypene
Det gir nærmest en aha-opplevelse å lese om «vanlige folk» på denne måten, for dette er historier som ofte blir borte i strømmen av nyheter som forteller om vold, skyting og undertrykkelse. Man skal selvsagt ikke underslå de harde fakta, men vi må heller ikke glemme at bak de grusomme bildene befinner det seg mennesker som deg og meg.
Det beste med Den lille kafeen i Kabul er etter min mening at den på en så fantastisk måte viser at selv på et av de farligste stedene i verden fins det livsglede og humor, og at de menneskelige følelsene er de samme uansett hvor på kloden vi befinner oss. Når Deborah Rodriguez blir spurt om hva de afghanske kvinnene har lært henne, svarer hun: «Jeg har lært at det ikke er hva du har eller hvor mye du har, som gjør deg lykkelig. Og jeg har lært å smile selv om jeg har det vanskelig.»
I England fortsetter boken å selge. Den har blitt en skikkelig «snakkis», og nærmer seg nå 400 000 solgte eksemplarer. I tillegg er den hyllet av kritikerne, og ord som går igjen er «hjertevarm», «fengende» og «sjarmerende». Look Magazine skriver: «Hvis du likte Drageløperen, vil du elske Den lille kafeen i Kabul. Denne uimotståelige fortellingen om en kafé i hjertet av Afghanistan med kvinnene og mennene som møtes der, er sjarmerende og intelligent.»
