Sara er hovedpersonen i Marit Reiersgårds roman Sommeren før dagen i mars. Fellesferien starter, og Sara har lyse forhåpninger om sommeridyll: Romantiske kvelder og late morgener i et feriehus på den svenske landsbygda. Idyllen og forhåpningene rakner gradvis, ofte på ufrivillig komisk vis.
Boktips har tatt en prat med Marit Reiersgård, om «feelreal», utroskap, kulturelle klisjéer om kvinner og at menn ofte slipper billigere unna.
Feelreal – realistisk underholdningsroman
– Sommeren før dagen i mars er en feelgood-roman med mye uhygge?
– Sommerdelen er ganske feelgood, marsdelen er litt feel bad, men når man slår disse sammen så er det mest feel real, da. Det er sånn verden er, sier Reiersgård.
– Karakterene i denne boken er ikke nittenåringer med livet foran seg og kropper som er uberørte av tyngdekraften?
– Det var et bevisst valg, jeg ville at karakterene i boken skulle være godt voksne. Jeg håper at leseren får en god latter. At man humrer og ler, kjenner seg igjen og føler seg litt mindre alene. Samtidig håper jeg at folk vil oppleve alvoret som ligger under, at dette ikke bare er en ren underholdningsroman.
Reiersgård er en allsidig og produktiv forfatter, som tidligere har skrevet både krimromaner og barne- og ungdomsbøker. For krimromanen Jenta uten hjerte (2014) ble hun nominert til den prestisjetunge Riverton-prisen. Dette er hennes første skjønnlitterære roman for voksne.
Romanen Sommeren før dagen i mars kan du bestille hjem her.
Ensom forfatterdrøm
I Sommeren før dagen i mars møter vi Sara (46), som alltid har drømt om å bli forfatter. Hun debuterte litterært i antologien Signaler for mange år siden, men har ikke utgitt noe siden. Sammen med Jørgen har hun to barn, og de har vært gift i 14 år. Sara skriver ukebladnoveller «fra virkeligheten», men skammer seg over det i møte med venninnene, og føler seg ofte utenfor.
– Å føle skam handler gjerne om å føle seg feil. At det er noe i veien med en. Og Sara har følt på dette hele livet. Hun har følt seg på utsiden av venninnegjengen, vært redd for å mislykkes med skriveprosjektene sine, og har alle disse manusene liggende. Men siden hun ikke har utgitt noe, er det heller ingen som ser at hun har gjort noe som helst. Dersom hun hadde fått utgitt alt, ville folk sett hvor mye hun faktisk har produsert, hvor mye hun har jobbet, påpeker Reiersgård.
Fant gammelt manus i pandemien
– Hvordan fikk du ideen til Sommeren før dagen i mars?
– Boken er egentlig sammensatt av to manus. Den delen som handler om sommeren før skulle egentlig være en morsom historie om en familie på ferie, lett inspirert av min egen familie. Feriehuset jeg beskriver, var vårt feriehus for ti år siden. Men sommermanuset ble aldri helt forløst, det stoppet opp i mangel på en slags motor i fortellingen.
– Under pandemien skjedde det ting i min familie som virkelig fikk grunnvollene til å riste. Mannen min mistet jobben sin, vi mistet firmabilen. Som så mange andre, mistet vi den økonomiske tryggheten. Samtidig fikk jeg et stort bokmanus refusert. Plutselig sto vi på bar bakke. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
– Jeg begynte å lete i gamle manus. Da jeg plukket opp manuset om Sara, fikk jeg en liten åpenbaring: Denne Sara, som hadde truffet på Andreas, uten at det hadde blitt til noe mer – hva om hun virkelig innledet et forhold til denne gamlekjæresten, og hva om hun fortsatte det? Hva om hun befant seg et sted hun ikke burde være da landet stengte ned? Slik fikk jeg plutselig en motor og en spenningskurve i manuset. Da jeg hadde skrevet om dagene i mars 2020, kunne jeg flette det sammen med sommeren da Sara og Andreas møttes, forteller Reiersgård.
Kvinnens midtlivs-dilemma
Andreas, gamlekjæresten i boken, er kunstner. Han holder malekurs og omtaler kursdeltakerne sine som «de talentløse damene som tror de skal realisere seg selv når ungene flytter ut av redet».
– Er det galt av voksne damer å ha kunstneriske ambisjoner?
– Menn kan ofte slippe mye billigere unna med å realisere seg selv midt i livet, enn det vi kvinner kan. Kvinner får mye mer fordømmelse. Jeg er veldig opptatt av overgangsalder, og reagerer på at «alt» med kvinnen midt i livet liksom skal vinkles som noe negativt. Det blir en kulturell klisjé å fremstille middelaldrende kvinner som patetiske og dumme, som bare går rundt og tror at vi kan noe eller vil noe. Samtidig som det kanskje, for første gang i livet vårt, er nettopp nå vi kan. Det er nå vi begynner å få selvtillit nok, og ikke minst tid, sier forfatteren, og fortsetter:
– Sara er denne kvinnen midt i livet, hun vil noe, men hun slites mellom familien og det hun burde gjøre, på den ene siden – og det hun kanskje har mest lyst til i øyeblikket, på den andre siden. Men når man begynner å tenke på det man burde gjøre, så kommer skamfølelsen veldig fort.
– I fjor høst bodde jeg noen måneder i Italia, og der blir kunsten og kulturen anerkjent på en annen måte, følte jeg. Det var en viktig del av folks liv. I Norge føles det litt som at kunsten ikke er så viktig, man skal helst ha en «ordentlig» jobb og tjene penger. Men alle vil lese bøker, alle vil gå på kino, alle vil høre god musikk.
Ensomhet i vennegjengen
Marit Reiersgård forteller at hovedkarakteren hennes Sara trenger venninnene sine, samtidig som de irriterer henne. Også i venninnegjengen føler Sara seg annerledes og utenfor. Hun opplever at hennes ambisjoner er så veldig forskjellige fra de andres.
– Kvinnefellesskap kan være så utrolig fint, men det kan også være noe av det mest sårende miljøet en kan være i. Vi kvinner kan være ganske slemme mot hverandre, og er utrolig flinke til å pakke det inn i litt fine formuleringer, små stikk, mener Reiersgård.
– Du skriver drivende godt om ubehag, blant annet i en bilscene –
– Haha! Den scenen kan man si er basert på en historie fra virkeligheten. Selv om det ikke var nøyaktig slik det skjedde, så kjenner min mann seg bittelitt igjen. I boken er scenen selvfølgelig utbrodert. Men det er et snev av sannhet i akkurat den.
