Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman, er like lett å like som En mann ved navn Ove.
Jeg har innrømmet tidligere at jeg nærmest ble forelsket i Ove i En mann ved navn Ove. Selv om jeg følte at Ove er gammel, er han bare fire år eldre enn meg, og vi har dessverre noen fellestrekk. For meg var det oppbyggelig å lese at en vidunderlig kvinne likevel kunne elske en slik grinebiter. Deres samspill er aldeles nydelig skildret, fra det første søte møte der hun fniser: «For da hørtes hun ut sånn som Ove forestilte seg at champagnebobler ville høres ut hvis de fniste.»
Nå har jeg fått noen nye favoritter i Fredrik Backmans nye roman Mormor hilser og sier unnskyld. Det er radarparet i boken, den syv år gammel Elsa og hennes syttisyv år gamle mormor. Elsa er syv og og annerledes. Mormor er syttisyv og gal. Mormor kan skyte på naboene med painball-gevær eller løpe naken gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen når hun får lyst til det. Men først og fremst er hun Elsas beste og eneste venn. Så når mormoren, like før hun dør, gir Elsa en rekke brev, hvor hun ber dem hun har såret om unnskyldning, blir det starten på Det Store Eventyret.
Det fører Elsa til en trappeoppgang fylt av et monster, en kamphund og helt vanlige kjerringer, men også til sannheten om en mormor som er helt ulik alle andre. Mormor hilser og sier unnskyld fortelles med et stort hjerte og komisk treffsikkerhet. Om livet, døden og en av de viktigste rettighetene som finnes; retten til å være annerledes.
