Når Kristin Harmel blir bedt om å beskrive Så lenge det er stjerner på himmelen med bare tre ord, svarer hun: Tro, håp og kjærlighet.
I Kristin Harmels roman møter vi Hope, som har lang erfaring med dårlige nyheter. Ektemannen har forlatt henne, bankkontoen er så godt som tom og drømmene om å bli advokat er for lengst lagt på hylla. I stedet driver hun et ganske mislykket familiebakeri på Cape Cod, samtidig som hun forsøker å oppdra den tolv år gamle datteren.
Det var Hopes bestemor, den franskfødte Rose, som startet bakeriet og laget de mest fantastiske kaker. Nå er hun på vei inn i glemselen, men i noen klare øyeblikk gir hun familien innblikk i en fortid som frem til nå har vært ukjent. Rose gir Hope en liste med navn over familiemedlemmer og ber henne reise til Paris for å forsøke å finne ut hva som skjedde med dem under krigen.
Det blir en reise som fører Hope tilbake i tid, til krig og jødeforfølgelser. Når hun får øye på bestemorens stjernepai i et muslimsk bakeri, tar fortellingen en ny vending, og vi får en spennende historie om hvordan muslimene hjalp jødene med å flykte fra nazistene.
Helt siden Kristin Harmel som ung leste Anne Franks dagbok, har hun selv ønsket å inspirere andre gjennom å skrive.
– Da jeg leste den boken første gang, skjønte jeg virkelig hvor mye kraft som ligger i det skrevne ord. Fordi denne boken betyr så mye for meg, har historier om holocaust alltid interessert meg, og jeg visste at jeg før eller senere kom til å skrive om det selv, sier hun.
Så lenge det er stjerner på himmelen begynte som en enkel historie om en gammel kvinne som så tilbake på det livet hun hadde skapt etter holocaust. Da forfatterens egen bestemor fikk alzheimer, tok historien en ny vending.
– Da jeg som hennes barnebarn også ble «rammet» av sykdommen, ble det naturlig for meg å ha det med som et element i romanen. Dermed flettet jeg inn en datterdatter som plutselig og uventet får vite om en familiehemmelighet. I og med at jeg har bodd i Paris, føltes det naturlig å legge den europeiske delen av handlingen dit. Det religionshistoriske aspektet kom mens jeg drev research; da kom jeg helt tilfeldig over historien om Grand Mosque i Paris, forklarer Kristin Harmel, som stadig har et nært forhold til den franske hovedstaden.
– Jeg bodde rett ved Eiffeltårnet da jeg var 23 år. Nesten hver dag tok jeg med meg den vesle bærbare pc-en min over til Champ de Mars, parken ved Eiffeltårnet, og satt der og skrev. Det var her jeg begynte på den aller første romanen min og ga meg selv lov til å drømme om en framtid som forfatter. Hver gang jeg er i Paris, går jeg hit – vanligvis med et pledd, en flaske rødvin og en bagett med brie.
Bøker og baking
– Hvilken del av romanen var mest utfordrende å skrive?
– Det er en scene helt mot slutten – du vil skjønne hvor det er når du kommer dit – der jeg gråt hele tiden mens jeg skrev. Det er vanskelig for meg å ta avgjørende valg på romanpersonenes vegne, men noen ganger må man avslutte noe for at noe annet kan begynne. Å skrive mens tårene trillet var helt klart en utfordring!
Når Kristin Harmel ikke skriver, baker hun gjerne. – Jeg har et lite rom rett innenfor kjøkkenet der jeg skriver alle bøkene mine. Der har jeg et lite skrivebord, en pc, en skriver, en notatblokk og store bokhyller – og jeg har utsikt til kjøkkenet, som er mitt favorittrom. Jeg lager mat hver gang jeg har skrivesperre! Å bake har alltid vært min store lidenskap, så det var derfor en stor glede for meg å innlemme bakingens magi – og noen av mine egne oppskrifter – i Så lenge det er stjerner på himmelen.
– Hvilken av oppskriftene vil du anbefale norske lesere å prøve?
– Jeg tror den enkleste – og en av de beste – er Cape Codder-kakene. De inneholder blant annet tørkede tranebær og hvit sjokolade, men her kan man bytte ut med andre ingredienser, som mørk sjokolade, nøtter og mini-marshmallows hvis man heller vil det.
