Skjulestedet er en sterk fortelling om offer og overlevelse under andre verdenskrig, og om hvordan det er mulig å beholde verdigheten og være et medmenneske under umenneskelige forhold.
Seksten år gamle Noa er forvist fra hjemmet sitt i Nederland etter at hun ble gravid med en tysk soldat og tvunget til å gi fra seg barnet. Hun bor på et lite rom i stasjonsbygningen på en jernbanestasjon som hun vasker for å få penger til å overleve.
Da hun oppdager en vogn som inneholder jødiske spedbarn som skal sendes til en konsentrasjonsleir, blir hun minnet på barnet som ble tatt fra henne. I et øyeblikk som vil endre totalt kursen på livet hennes, tar hun et av spedbarna og flykter inn i vinternatten.
Ble inspirert av jobb i Polen
Pam Jenoff har gitt ut flere historiske romaner, og har opparbeidet seg en stor leserskare. Hun er utdannet advokat og har også jobbet for den amerikanske utenrikstjenesten i Europa, blant annet ved konsulatet i Krakow. Det var mens hun bodde i Polen at hun ble spesielt interessert i ofrene for holocaust. Pam Jenoff bor i dag i nærheten av Philadelphia, sammen med mann og tre barn.
I et intervju som er publisert i boken forteller Pam Jenoff om inspirasjonen og skriveprosessen.
– Du ble inspirert av «de ukjente barna», og også av et tysk sirkus som skjulte jøder under andre verdenskrig. Hvor fant du disse historiene?
– Jeg fant historiene om de ukjente barna og sirkuset i Yad Vashems arkiver. De vekket nysgjerrigheten min på forskjellige måter. For det første er mitt syn på alt farget av at jeg er mor til tre barn. Da jeg leste historien om de ukjente barna – spedbarn som var blitt revet bort fra foreldrene – ble jeg helt knust. Jeg ville vite hvordan det måtte ha føltes for familiene.
– Sirkuset fascinerte meg på en annen måte. Selv om jeg har tilbrakt flere tiår med å jobbe med temaer knyttet til andre verdenskrig og holocaust, hadde jeg aldri hørt om et sirkus som reddet jøder. Og da jeg begynte å undersøke det nærmere, fant jeg like interessant informasjon om jødiske sirkusdynastier som hadde blomstret i flere århundrer, før de ble tilintetgjort av nazistene. Jeg skjønte at disse to historiene på en eller annen måte ville finne sammen.
– Skjulestedet fortelles fra to synsvinkler, av Astrid og Noa, og følger det gripende vennskapet deres. Var en av synsvinklene enklere å skrive enn den andre, og har du en yndlingskarakter i romanen?
– Det å prøve å velge mellom karakterer er som å velge en favoritt blant barna mine: Jeg klarer det rett og slett ikke. Jeg er like glad i dem, men på forskjellige måter. Astrid er nærmere min egen alder, og hun føles som den søsteren jeg aldri hadde. Jeg lot meg også fascinere av at naziektemannen hennes skilte seg fra henne etter å ha blitt beordret til det av Det tyske riket (noe som er inspirert av virkelige hendelser).
– Noa er mer som et av barna mine, og jeg syntes så forferdelig synd på henne med alt hun måtte gjennomgå i så ung alder. Jeg vil beskrive det nærmest som en slags beskyttertrang. Men ikke for beskyttende, for en tar jo karakterene en er så glad i, og begynner å gjøre fryktelige ting med dem. Og i en forfatters forkvaklede sinn er det først da moroa begynner …
– Romanene dine handler ofte om forhold som utvikler seg i løpet av en bestemt historisk periode, nemlig i det krigsherjede Europa. Hva er det ved denne epoken som tiltaler deg?
– Interessen min for andre verdenskrig strekker seg mer enn tjue år bakover i tid, til da jeg ble sendt til Krakow i Polen som diplomat for Det amerikanske utenriksdepartementet. Jeg jobbet med problemstillinger fra krigen, og kom tett innpå noen av de overlevende fra holocaust. Disse opplevelsene påvirket meg sterkt, og inspirerte meg til å skrive.
– Jeg synes også at denne perioden er et fruktbart utgangspunkt for å fortelle historier. Mitt mål som forfatter er å sette leserne i hovedpersonens sted og få dem til å spørre: «Hva ville jeg ha gjort?» Krigen, med sine skjebnesvangre omstendigheter og vanskelige valg, er perfekt for å gjøre nettopp det.
– Hva var den største utfordringen da du skrev Skjulestedet? Og den største gleden?
– Jeg snakker om Skjulestedet som «boken som ødela meg». Og det er bare halvt for spøk. Etter min mening var det to hovedutfordringer. For det første tok det ganske lang tid å sette seg inn i sirkuslivet og luftakrobatikken. (Jeg holder pusten i håp om at jeg klarte det godt nok!)
– For det andre var det uutholdelig å skrive om et tog fullt av ukjente barn. Jeg visste at scenen (åpningsscenen, faktisk) måtte skrives, ettersom nettopp den hendelsen var inspirasjonskilden til boken. Samtidig utsatte jeg det i all evighet. Til slutt innså jeg imidlertid at for å kunne beskrive det overbevisende nok ville jeg billedlig talt måtte sette mine egne barn på det toget. Utover det er det faktisk for vondt å tenke på.
Skjulestedet er oversatt til norsk av Miriam Lane.
