Ketil Bjørnstad har skrevet en av høstens sterkeste romaner om utroskap, begjær og kjærlighetens irrganger med en notorisk utro mann i hovedrollen.
Jeg må innrømme at jeg er en stor fan av Ketil Bjørnstad. Han er en av de få forfatterne her til lands som skriver store og eksistensielle romaner om tilværelsens vesentlige sider. Jeg er veldig glad i krim og underholdningsromaner, men romaner som Bjørnstads Ensomheten, minner meg om hvorfor jeg begynte å elske å lese. For det finnes nesten ikke noe deiligere enn å «stupe inn i» en roman og komme opp igjen og føle seg litt klokere og litt mer menneskelig.
Denne gangen skriver Ketil Bjørnstad om utroskap og ikke hvilken som helst utroskap. Jeg leste nylig om Bjørn Afzelius som notorisk utro. Det fikk meg til å reflektere over begjærets irrganger. Hva er det som får oppegående folk til å ta slik av? Den ene av hovedpersonene i Ensomheten, Oscar Enger fra Oslo-Filharmonien, har gått Afzelius en høy gang. Til tross for at han har levd i et relativt godt ekteskap med lidenskapelig og god sex, har han nærmest daglig gått på Burns eller tilsvarende utesteder og hentet seg en nattens dronning. Under handlingen er Oscar skilt og den daglige jakten på damer er brått opphørt. Så da det var ulovlig og uhørt var Oscar en damejeger, men når han nå har «lovlig» tilgang, er begjæret borte.
Den andre hovedpersonen, Susanne Hvasser, er fiolinist og også hun spiller i Oslo-Filharmonien. Hun lever alene, men har i flere år hatt et hemmelig forhold til en berømt sosialantropolog. I romanen følger vi de to ensomme skikkelsene vekselvis gjennom noen dager i et sensommervarmt Oslo. Begge to blir konfrontert med sine valg: Oscar ved at sønnen kommer til ham etter å ha rømt fra moren sin, og Susanne ved at sosialantropologens kone konfronterer henne med forholdet. Dermed må hovedpersonene og vi lesere spørre oss om hvorfor og med hvilken verdighet har de valgt som de har gjort, hva styrer begjæret deres og hvorfor lever de et annet liv enn det de ønsker?
Ketil Bjørnstad er ingen minimalist. Han øser ut sine kunnskaper i sine romaner og reflekterer over sine karakterer og vår tid. For ham er det et viktig poeng at litteratur har betydning og at romaner kan inneholde inntrengende alvor. Bjørnstad har aldri ønsket å være i takt med de litterære trender, og i alle fall i bøkene hans er det flere som ikke har sansen for de litterære trendene og en del av dagens litteratur: «så spartansk og nesten historieløs at man, selv med stor konsentrasjon, ikke klarte å forstå hva man egentlig leste, og hvorfor det var nødvendig å lese det. Straks en av hovedpersonene begynte å tenke en tanke, var det kapittelavslutning.»
Ketil Bjørnstad selv skriver romaner som får deg til å reflektere over de lidenskapelige og troverdige karakterene. Det at hovedpersonene denne gangen er musikere, gjør at vi også får unikt innblikk i en verden av kunst, prestasjon og angst. Oscars store angst under handlingen er for eksempel at han skal spille temapartiet fra «Fader Jacob», og det bør jo være en smal sak for ham. Men reklamen har ikke helt rett, det enkle er ofte det vanskeligste.
Vi er mange som har opplevd utroskap i den ene eller andre form, men de fleste av oss har kanskje vært forskånet for den notoriske utroskapen. Men nettopp ved å beskrive en sympatisk og reflekterts manns fall og vise hvordan han selv ikke er herre over sitt begjær, gjør Bjørnstad også dette allmenngyldig.
Ensomheten er et urovekkende, men troverdig drama om utroskapens uutholdelige ensomhet.
