Det er med stor sorg og et dypt vemod forlaget har mottatt budskapet om Bjørg Viks bortgang. Med det settes endelig punktum for en av vår tids virkelig store og betydningsfulle kunstnergjerninger.
Da debutsamlingen Søndag ettermiddag forelå i september 1963 – en måned før John F. Kennedy ble skutt, tre måneder etter Kings Bay, og bare uker etter at Einar Gerhardsen hadde proklamert at «EEC-striden kan anses som endelig avblåst i Norge», var det en bok som vekket oppsikt. Signaturen O. E – formodentlig Odd Eidem – skrev at «Bjørg Vik har noe godt gammeldags ved seg».
Bjørg Vik? Gammeldags? Og det i starten?
Det var nok ment som en kompliment. Skal vi tolke det i beste mening, kan vi ta det som et velvillig ønske om å sette Bjørg inn i tradisjonen fra Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel, og distansere henne fra den langt mer kortlivede modernistiske roman som på denne tid begynte å røre seg, det var en måte å si at hun representerte noe med litterært hold og stayer-evne i.
Samtidig var det så feil som det kunne være. Bjørg Vik var – og er den dag i dag – alt annet enn gammeldags.
Enhver debut er starten på noe. Søndag ettermiddag var starten, ikke bare på et bemerkelsesverdig forfatterskap, men på en epoke, et tidsskifte, et nytt litterært Norge. Den var et lavmælt tordenskrall, som innvarslet en ny tid. Bjørg var selvfølgelig ikke alene. Men den litteratur vi nå ser utfolde seg rundt oss kan vanskelig tenkes uten henne.
I bok etter bok, i stykke etter stykke, gikk hun fra å være herold for den nye tid, til å være aktivist i den, til å bli dens naturlige og selvfølgelige førstedame.
Ser man det retrospektivt, er det slående: Herregud, så langt forut hun var! Så tidlig hun så det! Det personlige i litteraturen, den kvinnelige erfaringsbase, det rolige, tolerante, men stille insisterende i hennes tekster – det lå liksom hele tiden en ti års tid foran resten – men hun hadde tålmodighet til å vente på at vi andre skulle komme etter.
Bjørg Viks forfatterskap teller over tretti titler. Hun er vidt oversatt, hennes litteratur kan leses på kinesisk, russisk, og mer enn tyve andre språk. Det er ikke for sterkt sagt at norsk litteratur ville sett annerledes og fattigere ut uten henne, hun har satt sitt stempel på romanen, novellen og dramaet på en måte som det er umulig å komme utenom. Ja, mer enn det: Titler som Nødrop fra en myk sofa, To akter for fem kvinner eller Gråt elskede mann har vært med på å påvirke hvordan denne befolkningen ser på seg selv. Og med Elsi Lund – trilogien fra åttitallet satte hun en annen standard for oppvekstromaner her i landet.
Bjørg Vik måtte leve med betegnelsen ‘norsk litteraturs Grand old lady’ , og hun var – i litterær sammenheng – stor. Hennes ord var mange, og de er viktige. Men den som tar for seg for eksempel hennes kresne novellekunst, ser jo så godt at de er gode nettopp fordi det ikke er et eneste for mange av dem. Hun var stor, nettopp ved å være nøktern.
Å være grand, det er noe annet. Det er – blant annet – å være raus. Å være storslagen. Å være inkluderende. Det er å vite at man har noe å tape, men likevel prøve, av hensyn til andre. Det er å være som menneske det samme som Bjørg var i litteraturen – villig til å gi. Villig til å by på dine egne innsikter, og dine egne erfaringer, så vi andre kommer litt videre.
Bjørg Vik kombinerer i sin litteratur tre ting. Nysgjerrighet, innsikt og mot. Nysgjerrighet til å oppleve, innsikt til å forstå hva man har opplevd, og mot til å fortelle det. Det er stort for en forfatter.
Bjørg Vik spiller også en helt spesiell rolle i forlagets historie. Hun kom til et riktignok gammelt og tradisjonsrikt, og utvilsomt arrogant, men fremdeles ganske lite, ganske famlende forlag – en institusjon, som i likhet med henne selv sto foran sitt gjennombrudd. Da det kom – få år etter Bjørgs debut, var det med den trygghet og selvsikkerhet som bare et solid fundament i viktig skjønnlitteratur kan gi.
Å utgi bøker, kan hvem som helst. Å være med på å lage bøker som preger sin tid, endrer livene til de som leser dem og blir en del av generasjoners selvbilde – det er et nærmest ufattelig privilegium. Bjørg Vik plasserte oss i tiden. Gjorde oss viktige. Fra den myke sofaens nødrop til Elsi Lunds vandringer under poplene på St. Hanshaugen var vi der, midt i tiden, midt i lesernes liv, midt i det Norge som endret seg rundt oss.
Takk for følget, Bjørg.
