– Jeg ble nysgjerrig på hvorfor disse unge menneskene foran alt annet ønsket å bli boende på hjemstedet sitt, sier Hilde Stålskjær Osen om sin debutroman, Vi bare kjører, så ser vi.
Stålskjær Osen forlot selv bygda hun vokste opp i da hun var 16 år gammel.
– Da tenkte jeg at jeg kunne bli hva jeg ville, sier Stålskjær Osen som er utdannet regissør ved dokumentarlinjen på Den Danske Filmskole. Ved siden av å jobbe med film, er hun også skribent og kokk.
Handlingen i boka er en blanding av forfatterens egne erfaringer og fiksjon.
– Flere av barndomsminnene til hovedkarakteren er mine egne, mens selve karakteren og hennes historie er fiktiv.
Ikke en mulighet å forlate bygda
I Vi bare kjører, så ser vi, observerer hovedpersonen oppmerksomt hverdagen slik den fremstår rundt henne. Her skildres en hverdagsrealisme som omhandler en av de vanskeligste prosessene for et ungt menneske: nemlig å finne seg selv.
– Jeg ble inspirert av at jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med noen av ungdommene der oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, sier Stålskjær Osen.
Det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte
Begrensende bygd
Hovedpersonen i romanen prøver å være fornøyd med det livet hun lever. Hun har en bestevenninne, kjæreste, jobb på hotellet og familie på den andre siden av fjorden. Likevel finner hun ikke den samme tilfredsheten som de andre rundt henne virker å gjøre, og dissonansen mellom hvem hun er og omgivelsene hennes blir stadig tyngre å bære.
– Hun har «noe» i seg som gjør at hun vil noe annet enn det bygda kan tilby henne. Muligens noe skapende, kanskje har det noe med litteratur å gjøre, å uttrykke seg? Hun finner ikke gjenklang for denne siden i seg selv der ute, ingen hun kan speile seg selv i, det blir en mangel. Hovedpersonen finner ikke glede over utsikten til å leve livet slik som hun ser det utfolde seg rundt henne, forklarer Stålskjær Osen.
Lyst til å bli forfatter i Cappelen Damm? Slik sender du inn manus.
– Å bli kjent med seg selv krever arbeid
Stålskjær Osen flyttet selv fra bygda hun vokste opp i og til Trondheim i tidlig alder. Det var da hun skjønte bredden i hvem hun kunne bli.
– Det er jo en prosess de aller fleste må gjennom når vi går fra barn til ungdom til voksen: å bli kjent med oss selv, og forstå verden og hvem man er i den. Å bli kjent med seg selv krever nok en del arbeid uansett hvem man er og hvor man vokser opp tror jeg, sier Stålskjær Osen, som legger til at det å bli kjent med seg selv kan være en enda lengre prosess på små steder fordi man mangler forskjellige «typer» å speile seg i.
– I byen havnet jeg i en klasse med mennesker med mange forskjellige uttrykk, interesser, og stiler. På bygda er det ofte mer homogent både hvordan man kler seg, hvilke interesser man har også videre. Finner man ikke rom til seg selv i dette har man det slik min hovedkarakter har det. Hun prøver, men det blir for trangt. Slik var det i alle fall for meg, forteller Stålskjær Osen.
Jobbet med teksten i åtte år
– Jeg startet arbeidet med at en kjerne på omtrent 40 sider bare «kom» til meg som i et ras. Deretter har jeg arbeidet med å utvide teksten i omtrent åtte år. Jeg hadde ingen ambisjoner om at det skulle bli en bok, jeg likte bare å skrive på denne teksten, men jeg innså etter hvert hvor mye tid jeg hadde brukt på denne teksten og bestemte meg for å ta den mer på alvor.
Stålskjær Osen sendte da en del av teksten til Cappelen Damms «Signaler» i 2016. Det var etter at hun ble antatt der at hun bestemte seg for å arbeide konsentrert videre med boken, og sende inn et manus innen ettårsdagen for lanseringen av «Signaler».
– Jeg har foretatt utallige gjennomlesninger og omskrivninger i løpet av disse årene. Når jeg til sist sendte inn teksten kjente jeg at jeg var helt ferdig med den. Det ville ikke være mulig for meg å skrive videre på den uten å føle at jeg måtte «finne på» stoff, det ville ikke være «sant». Derfor var det veldig deilig når redaktøren min var enig i at dette var en ferdig tekst, forklarer Stålskjær Osen.
