I ukas BokPod snakker Vigdis Hjorth blant annet om kaos, uro, vinens velsignelser og om å tjene penger på sine ulykker.
Intervjuene med Roy Jacobsen og Dag Solstad gjorde at BokPod toppet podcast-listen på iTunes de to siste onsdagene. I dag er det klart for BokPods første kvinnelige forfatteren: Vigdis Hjorth. Vigdis Hjorth er født i 1959. Hun vokste opp i Oslo, er cand.mag. med fagene idehistorie, statsvitenskap og litteraturvitenskap. Debuten skjedde i 1983 med barneboken Pelle-Ragnar i den gule gården. Den fikk hun Norsk kulturråds debutantpris for. For sin andre bok, Jørgen + Anne er sant, fikk hun Kritikerprisen. Gjenombruddet som forfatter for voksne kom med romanen Drama med Hilde (1987). Sommeren 2006 kåret Dagbladets lesere Om bare (2001) til én av de viktigste romanene fra de siste 25 årene. Hjorth skriver eksistensielle bøker om menneskers vilkår og livsvalg, og har et skarpt blikk for aktuelle temaer i samtiden.
Hallgeir Opedal har nok en gang skapt et nært og flott portrett av en av Norges ledende forfattere. Under er noen få sitater fra det timelange
intervjuet med Vigdis Hjorth, men anbefalingen er selvsagt at du lytter til BokPod selv på iTunes eller på www.bokpod.no:
Hvordan tjene penger på dine ulykker?
Jeg pleier å holde et foredrag som heter «Hvordan tjene penger på dine ulykker?» Og det er jo på sett og vis det jeg gjør. Ikke sant. Det er jo ingen ulykke jeg har tjent så mye penger på som den ulykkelige forelskelsen i Jørgen i fjerde klasse. Den har jeg tjent masse på. Og siden har det balet på seg meg ulykker. Kanskje man ikke er så redd for ulykker, for man vet at man kan tjene penger på dem.
Om å trenge alkoholens tjenester
Alkoholen demper den kjempediskusjonen jeg har i hue, for den er slitsom. Øl får meg til å føle meg sånn jeg burde føle meg uten øl. Det er jo en form for selvmedisinering. Jeg har veldig mye uro, og den uroen tar jo alkoholen vekk. Det er blitt et middel jeg bruker, og det tror jeg det er mange som gjør. Jeg kan si med Gunnar Ekeløf: «Jeg vil ikke være alkoholens slave, men jeg trenger dens tjenester.»
Om skriveprosessen:
Jeg har en kafé i Montenegro som jeg setter meg ned i. Jeg har hele manuset i hue. Og det er den mest produktive timen kanskje timene, når jeg har gått den turen inn til byen. La oss si at klokken er fem, seks. Jeg setter meg på et bestemt sted hvor alle vet hvem jeg er og hva jeg skal. Så kommer de med en sånn stor øl. Da skriver jeg jævli bra. Det er akkurat sånn. To, tre halvlitere mens jeg ser ut over havet. Da løsner det.
Om Hjulskift og skrive om en person som likner på henne selv
Da kan jeg være selvironisk. Det er viktig i den romanen. Viktig at jeg kan ironisere over henne / meg selv. Slik at det ikke bare blir at jeg har et skrått blikk på en bilselger og hans miljø.
Om forelskelse og galskap
Jeg var kjempeforelsket i Arild Linneberg. Forelskelse er en form for galskap. Og da kan man jo begynne å lure, hvorfor man handler som man gjør og bruker så mye tid på et annet menneske. Det er jo en grunn for at man kaller det for galskap. Man aner ikke en gang om det er noe gjensvar. (…) Jeg har aldri følt meg så på grensen til gal som da.
Om hva forfatterne skriver om:
Jeg innbiller meg at alle forfattere når det kommer til hva de om hva de egentlig skriver om, så skriver de om det som angår dem veldig, som er problematiske og vanskelig. Så kan man legge det inn eller kamuflere og lage universer. Alle skriver om seg selv, bruker sine egne feil. Det er nesten ikke til å komme forbi.
HØR HELE INTERVJUET HER.
Følg BokPod på facebook og instagram: @bokpod.no. Neste ukes BokPod er med Ingvar Ambjørnsen.
