Michel Houellebecq
Soumission
Flammarion 2015
I.
Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.
II.
François, hovedpersonen i Soumission, er professor på universitetet Paris III, også kjent som Sorbonne Nouvelle. Han legger all sin undervisning til én dag i uken, onsdag, og bruker fritiden til å ligge med unge étudiantes og levere artikler til tidsskriftet Journal des dix-neuvièmistes (tidsskrift for 1800-tallsforskere). Den akademiske karrieren hans er å regne for vellykket, men uten de helt store merittene. Han har ingen interesse for politikk. Sin ensomhet og letargiske holdning til tross, møter François stadig vekk kolleger. Gjennom ett av disse møtene blir han trukket mot den politiske sfæren han aldri har giddet å interessere seg for. Hvorfor skal man vel interessere seg for politikk, i et Frankrike som råtner på rot og som er styrt av korrupte politikere?
III.
Med Soumission fortsetter Houellebecq det kompliserte politiske spillet han begynte i romanen Plateforme (2001): mer spesifikt kommenterer han islam og denne religionens integrasjon i Frankrike. Etter 2001-romanen, hvor en arabisk forretningsmann leverer en særdeles islamkritisk tirade, ble Houellebecq frikjent for rasisme og oppfordring til hat. Også i sine uttalelser til media bekreftet Houellebecq sin aversjon mot islam. Til magasinet Lire uttalte han at «den teiteste religionen, det er jo islam».[1] Der protagonisten fra Plateforme så på islam som en trussel mot sin egen hedonisme, er tilfellet motsatt i årets bok: Houellebecq viser seg som en strateg som utsmarter sine motstandere. I Soumission finnes knapt nok en nedsettende karakteristikk av verdensreligionen eller de som følger den. Hvorvidt en roman inneholder ros eller spott av en religion, er selvsagt uinteressant per se; likevel, fordi Soumission så uhyggelig, profetisk ble publisert samme dag som massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen og i et jødisk supermarked i Paris 7. januar i år, er dette et felt som bør belyses.
IV.
I motsetning til hva støyen i den monokrome mediesfæren kunne lede en til å tro, er det ingen hatagenda eller lettkjøpte politiske poenger å spore hos Houellebecq. Soumission er en drømmende satire, som beveger seg mellom lykkelig konsumsøvn og det politiske marerittet. Mer konkret dreier det seg om ytre forhold som river François ut av de elegiske tv-middagene med vin i mengder: Mohammed Ben Abbes, kandidaten til Det muslimske brorskap, ligger an til å vinne presidentvalget i 2022, og den identitære (nasjonalistiske, høyreekstreme) bevegelsen vil bekjempe ham med borgerkrig, om det så må til. Det skjer, som må skje i den houellebecqske satiren: Etter Ben Abbes’ valgseier utkjempes gatekamper i Paris som ikke nevnes av mediene, og det går rykter blant de universitetsansatte om at Paris III skal islamiseres. François’ jødiske elskerinne Myriam, som blir så levende fremstilt i teksten at intet lem ligger slapt, pakker koffertene og følger med foreldrene sine til Israel. François, på sin side, pakker vandrestøvler, bærbar pc, energiplater, vannkoker og pulverkaffe i kofferten, og setter seg inn i sin Volkswagen Touareg V8 diesel med kurs for Spania. Det er neppe tilfeldig at han kjører en bil som ikke er fransk; i La carte et le territoire portretterte Michel Houellebecq seg selv som en alkoholisert, fjernsynsglanende konsument av argentinsk rødvin – et frydefullt utfall mot Frankrikes nasjonalhelligdom nummer én foran le fromage og la chanson, nemlig le vin!
V.
Likevel, det finnes én person i romanen som kan bli forstått som et talerør for den identitære bevegelsen: Den unge akademikeren Godefroy Lempereur – det germanske fornavnet betyr i likhet med Gottfried «Guds fred», og etternavnet kan leses som «Keiseren» – innrømmer et fortidig høyreekstremt engasjement. Under François’ samtale med Lempereur presenteres de ulike identitære fraksjonenes politiske agenda. Gjennom å regissere et møte mellom François og den unge høyreintellektuelle aristokraten mens de første kamphandlingene skjer i Paris, evner Houellebecq å fremstille den ekstreme som moderat og best informert. De største mediene unnlater å rapportere om etniske konflikter, av frykt for at Front National skal vinne presidentvalget. Lempereur gir François et identitært hefte som skal hjelpe leseren med å forberede seg på den kommende borgerkrigen, og legger ut om statistikker for at de monoteistiske religionenes tilhengere, og da særlig muslimene, formerer seg langt hurtigere enn de som følger den humanistiske «leve sammen»-ateismen: «For de europeiske identitære er det gitt på forhånd, at det nødvendigvis må bryte ut en borgerkrig mellom muslimene og resten av befolkningen, før eller senere. De konkluderer med at hvis de skal ha en sjanse til å vinne denne krigen, bør den bryte ut så snart som mulig – uansett før 2050, og helst mye tidligere.»[2]
VI.
Etter skumling med Front National og borgerkrig initiert av den identitære bevegelsen, roer forholdene seg raskt når Ben Abbes’ regjering støttes av Sosialistpartiet og det nygaullistiske UMP. Den virkelige satiren trer i kraft samtidig med Abbes’ présidence: Sorbonne-universitetet, i sin spede begynnelse på 1200-tallet en kristendommens varde i Europa, islamiseres og finansieres med saudiske oljedollars. Den muslimske presidenten fremstår som handlekraftig, karismatisk og visjonær; heri ligger Houellebecqs bragd, at han med høy presisjon og helt uten harme skildrer en demokratisk, islamsk maktovertagelse i Frankrike. Kjensgjerningene får tale for seg; forutinntatte som måtte forvente åpen islamhets fra Houellebecq, må bite i det samme støvet som sosialistene i Soumission, som håper å bruke patriarkatets gjenkomst til å revitalisere sin havarerte doktrine. Uten å røpe for mye: Utviklingen går ikke i retning av det åpenbare – diktatur eller lignende – Abbes-regjeringens politikk får snarere svært behagelige bieffekter for de ansatte mennene ved det islamske Paris III. Komikken i Soumission arbeider seg oppover som et leende crescendo, og fullbyrdes i samtalene mellom François og rektoren ved Paris III, Robert Rediger.
VII.
Mediebrukere med elefanthukommelse vil huske navnet Robert Redeker, en fransk filosofilærer som i 2006 kritiserte l’islamisation des esprits («islamiseringen av bevisstheten(e)») og forbudet mot stringtruser på Paris Plage, «stranden» som anlegges langs Seinens bredder hver sommer – han hevdet at forbudet skyldtes en implisitt hensyntagen til muslimske forestillinger om ærbarhet. Redeker ble følgelig truet på livet og måtte gå i dekning. Når den islamkritiske Redeker nå beæres og ydmykes med Houellebecqs karikatur, er det som den strålende opportunisten og islamkonvertitten Robert Rediger, som bor i et staselig hôtel particulier, eller byvilla, i Paris med sine koner på 15 år (til bruk i sengen) og 40 år (til bruk på kjøkkenet). Rediger er, i motsetning til Redeker, den perfekte populist og propagandist. Så lenge det tjener hans interesser, har Rediger svar på alt og forkler gjerne ideologi som vitenskap. For Rediger er islam den ultimate karrieremulighet.
VIII.
«Fuck autonomy» er den eneste engelske formuleringen i Soumission, den dukker opp i en tankerekke François gjør seg når han ser en eldre, arabisk forretningsmann på toget med sine to unge koner. Forretningsmannen virker bekymret og utbrent, mens konene er mest for barn å regne, tenåringer «som bytter barneleker mot sexleker». De mister sin selvråderett, tenker François, og kommer på at han også selv, sågar med lettelse, har valgt bort ethvert ansvar, både intellektuelt og profesjonelt. Det engelske imperativet «fuck», med sin klang av punk og radikal ungdomskultur, har hos Houellebecq «autonomy» som objekt: Dette er den rake motsatsen til punkens krav om autonomi – underkastelse, ikke opprør; innordning, ikke uavhengighet.
I dette nøkkelavsnittet sammenligner Robert Rediger muslimens underkastelse for Allah med sub’ens seksuelle underkastelse for sin herre i Historien om O[3]:
«Det er underkastelsen», sa Rediger med myk stemme. «Den omkalfatrende og enkle idéen, aldri er den blitt uttrykt med en slik kraft, at toppen av den menneskelige lykke ligger i den mest [sic] absolutte underkastelse. Det er en idé jeg ville nølt med å uttrykke for mine trosfeller, som de kanskje ville fordømme som blasfemisk, men for meg er det en forbindelse mellom kvinnens absolutte underkastelse for mannen, slik som Historien om O beskriver den, og menneskets underkastelse for Gud, slik som islam fremstiller den.»[4]
François beveger seg mellom den kulturkonservative Lempereur og konvertitten Rediger, begge en del av samfunnseliten og begge bor de i egne hôtels particuliers: Lempereur står for det gamle Frankrikes undergang (han er 1800-tallsforsker og erklærer sin forakt for 1900-tallet), mens Rediger tilhører den islamske avantgarden. François, i navnet en parodi på selve Franskmannen, velger mulighetene som den nye tiden gir ham, helt uten tanke på hva det betyr for kvinnene. I dagens Frankrike rører det innfødte, opprinnelig katolske jødehatet på seg igjen, ansporet av arabisk antisemittisme – det er neppe tilfeldig at den jødiske Myriam i Soumission bestemmer seg for å gjøre Aliyah, altså, «å klatre opp» og hjem til et Israel hvor hun aldri har bodd. Michel Houellebecq har som en av sine viktigste egenskaper, at han stikker fingeren inn der det smerter mest. Dette gjør ham ikke nødvendigvis populær, men i det minste unngåelig i en tid hvor sprekkene i monolitten til Bokens religioner stadig blir større.
[1] http://www.lefigaro.fr/livres/2014/12/30/03005-20141230ARTFIG00159-houellebecq-et-plateforme-la-religion-la-plus-con-c-est-quand-meme-l-islam.php
[2] Soumission, Flammarion 2015 s. 70: «Pour les identitaires européens, il est admis d’emblée qu’entre les musulmans et le reste de la population doit nécessairement, tôt ou tard, éclater une guerre civile. Ils en concluent que s’ils veulent avoir une chance de gagner cette guerre il vaut mieux qu’elle éclate le plus tôt possible – en toute hypothèse avant 2050, et de préférence bien avant.»
[3] Den erotiske romanen Histoire d’O ble skrevet av den franske forfatteren Anne Desclos og utgitt i 1954 under pseudonymet Pauline Réage. Boken forteller om «O», en kvinnelig motefotograf som blir dressert til seksuell underkastelse.
[4] Soumission, s. 260: «C’est la soumission» dit doucement Rediger. «L’idée renversante et simple, jamais exprimée auparavant avec cette force, que le sommet du bonheur humain réside dans la soumission la plus absolue. C’est une idée que j’hésiterais à exposer devant mes coreligionnaires, qu’ils jugeraient peut-être blasphématoire, mais il y a pour moi un rapport entre l’absolue soumission de la femme à l’homme, telle que la décrit Histoire d’O, et la soumission de l’homme à Dieu, telle que l’envisage l’islam.»
