En aktet og fri borger i staten New York, som gledet seg over livet og familiens fremgang, var et lettlurt «bytte» da han ble spurt om å bli med på en turné for å spille fele. Og dette var starten på tolv år med fornedrelser, trusler og vilkårlig straff. År hvor han var adskilt fra sin kone og de tre barna, adskilt fra selve livet slik han kjente det.
Northups historie er også historien til alle de stemmeløse, de som aldri fikk oppleve friheten. Mennesker som ble ansett som mindre verdifulle enn dyr, som stilles nakne til skue på slavemarkedet slik at potensielle kjøpere kan vurdere om de er egnet. Som den også er historien til barn som brutalt skilles fra sine mødre og overgrepene mot unge slavejenter det kun antydes om. Om uhyrlige straffemetoder, jakt på rømte slaver og piskingen, den stadige piskingen.
Likevel er det ikke bare det trøstesløse han forteller om. Han minnes med glede samholdet, det at de hjelp hverandre så godt det var mulig og ikke minst de få juledagene slavene ikke slavet. Dager da de kunne treffe slaver fra andre plantasjer, spise sammen, synge og danse – trosse for en stakket stund det håpløse livet de levde.
Det som er spennende, er at han også forteller om livet utenfor slavehyttene. Jeg må innrømme at det er en episode som jeg fant spesielt fornøyelig i boka – en skikkelig indianerfest. Jeg hører nesten den monotone melodien, den syngende, guturale lyden og ikke minst ropene. Den beste danseren var tydeligvis den som kunne skrike høyest, hoppe lengst, og utstøte den mest smertelige lyden. Det er noe å tenke på når vi klager over høy musikk, skrål og leven i sommervarmen!
12 år som slave har rørt og opprørt mange, både som film og bok, i mange land. Og det som er tankevekkende, er at slaveriet fortsatt eksisterer. Alt for at vi skal betale minst mulig for en vare eller tjeneste. Derfor er dette en viktig bok, den beskriver hvordan det oppleves å være en slave – uansett tid.
