Før jeg begynte å jobbe med denne boka, visste jeg ikke mer om 1814 enn det du kan legge på lillefingerneglen. Jeg visste jo at vi fikk en grunnlov i det året og at det er derfor vi feirer 17. mai. Men jeg ante egentlig ikke hva en grunnlov er. Jo mer jeg leste om dette rare året i norsk historie, desto mer spennende skjønte jeg at historien var. Den har alt som trengs for et skikkelig drama – opprørere, forrædere, krigere og en ydmykende fred. Og ikke minst et av verdens mest moderne lovverk – langt foran sin tid.
I denne boka har jeg brukt de samme to metodene som jeg har anvendt i alle fagbøkene mine for unge lesere. Det er:
– den tilstedeværende forfatteren
– sjangerblanding og skjønnlitterær dramatisering
Med den tilstedeværende forfatter mener jeg at mitt «jeg» er til stede i teksten. Jeg prøver ikke å skrive som om jeg er usynlig. Tvert imot er jeg personlig og subjektivt til stede.
Jeg prøver å leie leseren med meg inn i 1814-historien for å kikke på hva som skjedde, og for å få ham eller henne til å være med på å spørre og tenke selv. Jeg avslører gjerne hva jeg selv tenker, men lar det være åpent om dette er den virkelige sannheten.
Jeg er ofte også fysisk til stede på de stedene hvor handlingen har utspilt seg. I denne boka om 1814 vandrer jeg rundt på Eidsvoll, i Moss og på slagstedet Langnes Skanse, sammen med en samtalepartner som heter Petter Larsen. Han er egentlig ei bikkje, en svart labrador, men han er veldig nysgjerrig på hva mennesker tenker og tror på. Og hvorfor de gjør som de gjør. Dette gir temaet 1814 – som ofte blir litt pompøst og svulstig – en viss humor. Og det trenger dette stoffet. For ærlig talt, hvem tror at veldig mange ungdommer i utgangspunktet er brennende opptatt av Grunnloven?
I tillegg bruker jeg ofte flere sjangere, såkalt sjangerblanding. Utover det at Petter Larsen og jeg snakker om og kommenterer 1814-hendelsene, forteller jeg i denne nyeste boka også hele historien om året 1814 i skjønnlitterær form. Jeg dramatiserer scener hvor fire av de faktiske historiske personene får hver sin synsvinkel, og gjennom boka klippes det mellom disse. Jeg valgte akkurat de fire siden de hadde litt forskjellige agendaer.
Christian Frederik var den danske prinsen som ville starte for seg selv her oppe. Karl Johan hadde fått Norge som krigsbytte, og var helt uvillig til å gi fra seg godbiten sin. Herman Wedel Jarlsberg mente at en union med Sverige var det beste fordi Norge var for svakt til å klare seg alene. Georg Sverdrup, derimot, sto helt på frihetslinjen og støttet Christian Frederik, inntil han måtte dra fra landet.
Kritiker Morten Olsen Haugen har kalt min skriveform for gonzo-sakprosa for ungdom. Det synes jeg er en flott oppsummering av hvordan jeg forsøker å nå leserne: med en subjektiv, slentrende fortellerstemme, og ved bruk av ulike sjangere, rølp, humor og alvor i en gjennomtenkt blanding. I tillegg til at boka også fungerer som et møtested mellom leseren og meg selv.
