28. august 1963 holdt Martin Luther King sin skjellsettende tale «I have a dream».
I boken Talens makt. Maktens taler. presenterer og kommenterer Bjørn Magnus Berges en rekke viktige taler, både norske og internasjonale, fra fortid og samtid. Boken inneholder også en innføring i talekunst. Bjørn Magnus Berg har vært taleskriver for tre norske utenriksministre, og han er i dag stabssjef og leder av Generalsekretærens kontor i Europarådet i Strasbourg.
I innledningen til kapittelet om Martin Luther King og hans tale «I have a dream», skriver Berge følgende:
«Jeg har en drøm.»
Som tale er dette en drøm.
Det er «manna fra himmelen», for å være bibelsk, og det kan man være når det gjelder baptistpastoren Dr. Martin Luther King (1929–1968).
Det er Beethovens 5. symfoni i taleform.
Det har gått 100 år siden president Lincoln satte en sluttstrek for slaveriet i USA, men fortsatt er ikke de svarte fri. De møter daglig utstrakt diskriminering på skoler og universiteter, på arbeidsplasser eller når det gjelder lønnsforhold. Verst er situasjonen i Sørstatene.
Dr. King leder borgerrettighetsbevegelsen, og hele 200 000 mennesker har samlet seg foran monumentet Lincoln Memorial i Washington D.C. 28. august 1963. Ti borgerrettighetsorganisasjoner har gått sammen om markeringen, og de respektive lederne har hver sin tørn på talerstolen. Men ingen trollbinder publikum som Dr. Martin Luther King. Talen er senere blitt kåret til den beste gjennom tidene av et utall amerikanske og europeiske nettsteder.
Les hele talen til Martin Luther King på norsk her:
Jeg er lykkelig over å slutte meg til dere dag, i det som vil gå inn i historien som den største demonstrasjonen for frihet i nasjonens historie.
For fem snes år siden undertegnet en stor amerikaner, som i dag kaster sin symbolske skygge over oss, Uavhengighetserklæringen. Dette betydningsfulle dokumentet ble en håpets ledestjerne for millioner av negerslaver som var blitt brennmerket av flammene av knusende urettferdighet. Den kom som et frydefullt morgengry for å avslutte fangenskapets lange natt.
Men ett hundre år senere er negeren ennå ikke fri. Ett hundre år senere er negerens liv fortsatt sørgelig hemmet av raseskillets håndjern og diskrimineringens lenker. Ett hundre år senere lever negeren på en øde øy av fattigdom, midt i et hav av materiell velstand. Ett hundre år senere vansmekter fortsatt negeren i utkanten av det amerikanske samfunnet, som landsforvist i sitt eget land. Derfor står vi her i dag for å kaste lys over en skamfull tilstand!
I en viss forstand har vi kommet hit til nasjonens hovedstad for å løse inn en sjekk. Da republikkens arkitekter skrev de praktfulle ordene i grunnloven og Uavhengighetserklæringen, undertegnet de et gjeldsbrev som enhver amerikaner har arveretten til. Dette gjeldsbrevet ga løfte om at alle mennesker, ja, svarte som hvite, var garantert «umistelige rettigheter» til «liv, frihet og streben etter lykke». I dag ser vi tydelig at Amerika har misligholdt sitt løfte når det gjelder fargede borgere. I stedet for å oppfylle denne hellige plikten har Amerika gitt negrene en ugyldig sjekk, en sjekk som er sendt tilbake med påskriften «mangler dekning».
Men vi nekter å tro at banken for rettferdighet er konkurs. Vi nekter å tro at det ikke er dekning i de store hvelvene av muligheter i denne nasjonen. Så derfor har vi kommet for å løse inn denne sjekken, en sjekk som på forespørsel vil gi oss frihetens rikdom og rettferdighetens trygghet.
Vi har også kommet til dette helligholdte stedet for å minne Amerika om hvilken tvingende nødvendighet som ligger i dette Nå. Dette er ikke tiden for å bevilge seg luksusen ved å ta tingene med ro, eller ta den beroligende medisinen gradvishet. Tiden er inne for å innfri løftene om demokrati. Tiden er inne for å stige fra den mørke og øde dalen med raseskille opp til den solbelyste stien med rasemessig rettferdighet. Tiden er inne for å løfte nasjonen fra kvikksanden av rasemessig urettferdighet opp på brorskapets solide klippe. Tiden er inne for at rettferdighet blir virkelighet for alle Guds barn!
Det kan bli skjebnesvangert om nasjonen overser hvor mye dette øyeblikket haster. Som en kvelende het sommer vil ikke negrenes legitime misnøye ta slutt før en forfriskende høst bringer frihet og likhet. Året 1963 er ingen slutt, men en begynnelse. Og de som håper at negrene bare trengte en utblåsning og snart er tilfreds igjen, vil få en brå oppvåkning om nasjonen bare fortsetter som før. Det skal bli verken hvile eller ro i Amerika før negrene får tilkjent sine borgerrettigheter. Opprørets virvelvind skal fortsette å ryste fundamentene for vår nasjon til rettferdighetens lyse dag bryter fram.
Men det er noe jeg må si til mitt folk som står på den varme terskelen som fører inn til rettferdighetens slott: Mens vi er i ferd med å ta vår rettmessige plass, må vi ikke gjøre oss skyldige i urettmessige handlinger. La oss ikke søke å slukke tørsten etter frihet ved å drikke av begeret med bitterhet og hat. Vi må til enhver tid føre vår kamp med mest mulig verdighet og disiplin. Vi må ikke la vår kreative protest utarte til fysisk vold. Igjen og igjen må vi strekke oss mot de majestetiske høyder der fysisk kraft møter sjelens kraft.
Den fantastiske nye kampviljen som overvelder de svartes fellesskap, må ikke få oss til å mistro alle hvite, for mange av våre hvite brødre, som vi kan slutte av deres nærvær her i dag, har innsett at deres skjebne er knyttet til vår skjebne. Og de har innsett at deres frihet for evig er knyttet til vår frihet.
Vi kan ikke gå alene.
Og mens vi går, må vi alltid forplikte oss til å marsjere framover.
Vi kan ikke snu.
Det finnes de som spør forkjemperne for borgerrettigheter: «Når vil dere være fornøyd?» Vi kan aldri bli fornøyd så lenge negre er ofre for et brutalt politis ubeskrivelige grusomheter. Vi kan aldri bli fornøyd så lenge våre kropper, tunge av tretthet etter reisen, ikke får rom på landeveiens moteller eller byenes hoteller. Vi kan aldri bli fornøyd så lenge en negers egentlige mobilitet bare går fra en liten ghetto til en større. Vi kan aldri bli fornøyd så lenge våre barn avkles sin individualitet og frarøves sin verdighet med skilt der det står «Bare for hvite». Vi kan aldri bli fornøyd så lenge en neger i Mississippi ikke får stemme og en neger i New York ikke tror han har noe å stemme på. Nei, vi er ikke fornøyd, og vi vil ikke bli fornøyd før «rettferdigheten renner som en flod og rettskaffenhet som en kraftig strøm».
Jeg har ikke glemt at noen av dere har kommet hit etter store prøvelser og trengsler. Noen av dere har kommet rett fra trange fengselsceller. Og noen av dere har kommet fra områder der deres søken ‒ søken etter frihet ‒ har gjort dere medtatt av forfølgelsens stormer og lamslått av politivoldens vinder. Dere er veteranene når det gjelder formende lidelse. Fortsett arbeidet i troen på at ufortjent lidelse er forløsende. Reis hjem til Mississippi, reis hjem til Alabama, reis hjem til South Carolina, reis hjem til Georgia, reis hjem til Louisiana, reis hjem til slummer og ghettoer i våre nordlige byer, og vit at på en eller annen måte kan og vil denne situasjonen forandre seg!
La oss ikke vandre i motløshetens dal, sier jeg dere i dag, mine venner.
Og selv om vi står overfor prøvelser både i dag og morgendagen, har jeg fortsatt en drøm. Det er en drøm som er dypt forankret i den amerikanske drømmen.
Jeg har en drøm om at denne nasjonen en dag vil reise seg og leve opp til den sanne betydningen av sin troserklæring: «Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like.»
Jeg har en drøm om at en dag, i Georgias røde åser, vil sønner av tidligere slaver og sønner av tidligere slaveeiere kunne sitte sammen ved brorskapets bord.
Jeg har en drøm om at en dag vil selv staten Mississippi, en stat som er i ferd med å kveles av urettferdighetens hete, å kveles av undertrykkelsens hete, forvandles til en oase av frihet og rettferdighet.
Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en nasjon der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet.
Jeg har en drøm i dag!
Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama – med sine ondsinnede rasister, med en guvernør som lar ord som «intervensjon» og «ugyldig erklæring» renne fra leppene – en dag nede i Alabama skal små svarte gutter og svarte jenter kunne gå hånd i hånd med små hvite gutter og hvite jenter som brødre og søstre.
Jeg har en drøm i dag!
Jeg har en drøm om at en dag skal hver dal bli opphøyd, og hver bakke og fjell gjøres lav, grove sletter skal gjøres flate, og krokete steder skal rettes opp; «og Guds herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det».
Dette er vårt håp, og dette er den troen jeg reiser tilbake til sørstatene med.
Med denne troen skal vi hogge en stein av håp fra motløshetens fjell! Med denne troen skal vi klare å forvandle vår nasjons skurrende disharmonier til brorskapets vakre symfoni. Med denne troen skal vi klare å arbeide sammen, be sammen, slåss sammen, gå i fengsel sammen, stå opp for friheten sammen, i visshet om at vi en dag vil bli fri.
Og dette skal være dagen – dette skal være dagen da alle Guds barn kan synge med en ny betydning:
My country ’tis of thee, sweet land of liberty, of thee I sing.
Land where my fathers died, land of the Pilgrim’s pride,
From every mountainside, let freedom ring!
[Mitt land, det er om deg, du søte land av frihet, om deg jeg synger.
Landet der mine forfedre døde, landet som var pilegrimenes stolthet
Fra hver eneste fjellside, la friheten ringe.]
Men skal Amerika bli en stor nasjon, må dette oppfylles.
Så la friheten ringe fra de majestetiske bakketoppene i New Hampshire.
La friheten ringe fra de mektige fjelltoppene i New York.
La friheten ringe fra de høye Alleghenies i Pennsylvania.
La friheten ringe fra de snødekte Rocky Mountains i Colorado.
La friheten ringe fra de buktende bakkene i California.
Men ikke bare det:
La friheten ringe fra Stone Mountain i Georgia.
La friheten ringe fra Lookout Mountain i Tennessee.
La friheten ringe fra hver bakketopp og tue i Mississippi.
Fra hver eneste fjellside, la friheten ringe.
Først når dette skjer, når vi lar friheten ringe fra hver landsby og hver grend, fra hver stat og hver by, nærmer vi oss dagen da alle Guds barn, svarte menn og hvite menn, jøder og hedninger, protestanter og katolikker, kan ta hverandre i hendene og synge ordene i den gamle negro spiritualen:
Endelig fri! Endelig fri!
Takk, allmektige Gud, vi er endelig fri!
