Da jeg hørte at den neste romanen til Fredrik Backman skulle handle om hockey, var det første jeg tenkte: Nei! Jeg er sannsynligvis det mennesket på jorden som er minst interessert i sport generelt og hockey spesielt. Det var derfor med en viss skepsis jeg begynte å lese manuset.
Småbyliv på godt og vondt
Og så viser det seg altså at Bjørnstad handler om så mye mer enn hockey. Den tar for seg relasjoner mellom mennesker, og den beskriver et lite sted med store drømmer. Alle som har bodd eller oppholdt seg en lengre periode på et slikt sted vil kjenne igjen mekanismene, hierarkiet, sladderen og trangsyntheten – men også omsorgen og rausheten som blir formidlet på finurlig vis når det trengs som mest. Bjørnstad er som et knyttneveslag rett i magen.
Engasjerende
Romanen handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre. Men det handler også om en uoppklart forbrytelse, om hvor raskt et samfunn kan lære seg å lukke øynene og om de forferdelige tingene vi iblant er villige til å gjøre for å oppnå suksess.
Bjørnstad er som et knyttneveslag rett i magen.
Midt i alt dette står Peter, som flytter hjem etter livet som hockeyproff for å bygge opp det lokale laget, og Mira som slites mellom advokatkarrieren og et stille liv i skogen som kone og mor. Dette er en fortelling om idrett og familieliv, og om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte barna våre.
Umiskjennelig «backmansk»
Fredrik Backman skriver med en intensitet og et engasjement som smitter over på leseren, og dette er en roman det er umulig å forholde seg likegyldig til. Jeg fikk lyst til å banke opp en del av personene underveis i lesingen, samtidig som den avvæpnende humoren gjorde at jeg også fikk utløp for latteren. Stil og tone er nemlig umiskjennelig «backmansk», slik vi kjenner den fra En mann ved navn Ove.
Det heter seg at «hvis du kommer til Bjørnstad, har du kjørt for langt», men det er faktisk all mulig grunn til å gjøre et opphold her!
Les også:
Ukas boktips: Brev til Victoria av Marcelo Puglia
Syrinpikene er vårens sterkeste leseopplevelse